I Ot.prp. nr. 108 (1) og i forslaget til statsbudsjett for 2003 (2) tar regjeringen til orde for en satsing på forskning på stamceller fra fødte personer. Denne satsingsviljen kombineres i odelstingsproposisjonen med et totalforbud mot forskning på humane embryonale stamceller (1). Regjeringens dobbeltforslag hviler på to forutsetninger:
Forskning på stamceller er terapeutisk lovende
Forskning på stamceller fra fødte representerer etisk sett en enklere vei frem til dette mål enn forskning på humane embryonale stamceller.
Hensikten med dette innlegget er ikke å bestride de gode intensjoner som her uttrykkes, men å problematisere de empiriske forutsetninger som forslaget hviler på.
Søren Holm, professor i medisinsk etikk ved University of Manchester og Universitetet i Oslo, mener at det så langt i debatten ikke har vært lansert et eneste holdbart argument for nødvendigheten av forskning på humane embryonale stamceller og har argumentert for dette i to artikler som er under publisering (S. Holm, personlig meddelelse). Holm kritiserer også forkjemperne for denne forskningen for å drive med terapeutisk «oversalg» av sine resultater. Sistnevnte kritikk er det vanskelig å si seg uenig i. Mer problematisk er hans hovedpåstand.
Det bringer meg til en rapport om stamcelleforskning fra en komité nedsatt av det britiske overhus (3). Her er det ikke stamcellenes terapeutiske potensial som vies størst oppmerksomhet, men de mange grunnforskningsutfordringer som må løses før man kan si noe om muligheten for å gjennomføre prekliniske studier eller ordinære kliniske forsøk.
I sitt svar på spørsmålet om hvorvidt forskning på humane embryonale stamceller er nødvendig for å løse disse utfordringene, bygger komiteen på tre empiriske premisser. For det første er studier som tyder på at stamceller fra fødte har en høyere plastisitet enn tidligere antatt, beheftet med betydelig usikkerhet (3). Dette synet bekreftes av den forvirrede debatt som har fulgt i kjølvannet av to ferske studier om spontan fusjon av stamceller (4, 5). Forskerne bak disse studiene stiller ikke spørsmål ved den mulighet at stamceller fra fødte har en høyere plastisitet enn tidligere antatt, slik det er rapportert i flere nyhetsoppslag og gjentatt i vitenskapelige tidsskrifter som Nature Biotechnology og BMJ (6 – 10). De hevder derimot at fenomenet spontan fusjon mellom embryonale stamceller og stamceller fra fødte er blitt observert i in vitro-forsøk. Hvorvidt og eventuelt i hvilken grad cellefusjon bidrar til danning av transdifferensierte celler in vivo, er imidlertid fortsatt å betrakte som uavklart.
Det andre empiriske premiss som komiteen bygger sin argumentasjon på, er skriftlige og muntlige rapporter fra en hel rekke enkeltpersoner og institusjoner om deres syn på stamcelleforskning. Ett resultat av disse konsultasjonene er at veldig få eksperter – deriblant ingen av ekspertene som driver med forskning på stamceller fra fødte – sa seg enig i at den siste utviklingen innen forskning på slike stamceller hadde gjort forskning på humane embryonale stamceller overflødig.
For det tredje hevder komiteen at det er urealistisk å tro at det vil bli mulig å forstå de- og redifferensieringsprosessene uten å bruke embryonale stamceller, altså celler som befinner seg i udifferensiert tilstand. Selv om de fleste av disse forsøkene sannsynligvis vil kunne gjennomføres på embryonale stamceller hentet fra dyr, vil det likevel være nødvendig å sammenlikne resultatene med situasjonen i humane embryonale celler før man eventuelt kan gå videre med kliniske forsøk. Følgelig synes det å være vanskelig å komme forbi en viss forskningsmessig bruk av humane embryonale stamceller som kontrollceller .
For det fjerde: Selv om det i fremtiden skulle vise seg at forskning på humane embryonale stamceller vil bli overflødig, vet forskere i dag altfor lite til med sikkerhet å kunne forutsi i hvilken retning forskningen burde gå for å oppnå de beste resultater. Derfor er det også for tidlig nå å avskjære noen av de forskningstraseer som faktisk eksisterer (3).
Denne måten å løse overflødighetsargumentet på står i skarp kontrast til Søren Holms vurdering. Ifølge Holm mangler man tvingende bevis for at
forskning på humane embryonale stamceller vil generere terapeutiske resultater «mye hurtigere» enn forskning på stamceller fra fødte
forskning på humane embryonale stamceller utgjør den eneste veimulighet frem til terapi for visse sykdommer
Ved å begrense seg til disse to terapeutiske premisser makter Holm å bygge opp et tilsynelatende holdbart argument mot forskning på humane embryonale stamceller. Problemet er imidlertid at en bit av historien mangler: grunnforskningen. Holm påpeker med rette at det blant enkelte forkjempere for denne typen forskning drives terapeutisk «oversalg». Når han selv utelater grunnforskningsaspektet i sin egen beretning, risikerer han å forkaste for mye for tidlig. Ikke bare det, den strategi han selv bruker, likner til forveksling den strategi han med rette kritiserer de humanembryonale stamcelleentusiastene for å benytte seg av – «oversalg» av terapeutiske argumenter.
For å summere opp: Debatten preges av overforbruk av terapeutiske argumenter, enten for å legitimere forskning på humane embryonale stamceller eller for å forsvare et forbud mot slik forskning. I begge tilfeller er det empiriske grunnlag mangelfullt. Selv om det ikke alltid er slik at mangelfull behandling av detaljene fører til at fortellingen som sådan fortegnes, virker det som nettopp dette er tilfellet når det gjelder forskning på humane embryonale stamceller. Derfor er det også av avgjørende betydning for historiens troverdighet at grunnforskningsdetaljene trekkes inn i fortellingen. For bare slik kan stamcellers egentlige terapeutiske potensial bli synliggjort. Det burde de ansvarlige bak odelstingsproposisjonen (1) ha tenkt på før de la saken frem for Stortinget.
