I Tidsskriftet nr. 22/2002 gir Tor Iversen & Gry Stine Kopperud uttrykk for mistanke om at privat spesialistpraksis ikke oppfyller helsepolitiske målsettinger (1). Sentrale helseadministratorer griper umiddelbart tak i dette og lover på lederplass sterkere sentral styring av de private spesialistene (2). Vi mener at Iversen & Kopperuds data og analyser gir for svakt grunnlag for en slik konklusjon.
Forfatterne finner at befolkningen i fire av 18 fylker har statistisk signifikant høyere forbruk av private spesialisttjenester enn befolkningen i Finnmark. Siden Finnmark har den laveste spesialistdekningen, kan dette funnet knapt overraske. Langt riktigere ville det vært å parametrisere fylkesvariabelen etter «means»-metoden, for å se om noen av fylkene skiller seg ut fra landsgjennomsnittet. Vi tipper at forfatterne da ikke vil finne statistisk signifikans.
For øvrig finner forfatterne akkurat det man kunne håpe, at sjansen for spesialistkonsultasjon er størst hos dem med kronisk sykdom og dårligst selvopplevd helse. Men de konkluderer med at ulike faktorer påvirker bruken av private og offentlige spesialisthelsetjenester. Vi ser ikke at det er dekning for dette. For å kunne trekke en slik konklusjon måtte de ha kjørt de to konsultasjonstypene inn i samme statistiske modell, ikke nøyd seg med å sammenlikne regresjonsparametrene og deres signifikans på tvers av modellene. Vi kan heller ikke se at det er dekning for konklusjonen om at kontroll av kronikere med middels god selvopplevd helse er en sentral arbeidsoppgave for de privatpraktiserende spesialistene. Her har nemlig parameterestimatene i de to aktuelle modellene sterkt overlappende konfidensintervall (vi antar at det forfatterne refererer til som standardavvik dreier seg om standardfeil). Vår mistanke om at dette er en feilslutning underbygges for øvrig av tabell 1, som viser at for både private og sykehusbaserte spesialister er det de med god og de med meget god helsetilstand som dominerer i klientellet, 70 – 73 % for begge gruppers vedkommende, og 52 – 54 % med varig sykdom/lidelse (1).
Forfatterne finner ikke sammenheng mellom tilgjengelighet til privatpraktiserende spesialister og bruken av slike. Det skulle vel være en indikasjon på at det er behovet og ikke tilgjengeligheten som styrer bruken? Andre forhold som kan tenkes å ha betydning, f.eks. brukernes syn på kvalitet, inklusive ventetid, når det gjelder spesialisttjenester privat og i sykehus, sier ikke datamaterialet noe om. Derimot finner forfatterne at personer som har god tilgjengelighet til sykehusleger, har større sannsynlighet for å ha konsultert privat spesialist. Dette kanskje noe overraskende funnet forklarer de med at sykehuslegene sikkert driver privat på fritiden. Det forfatterne måtte mangle av statistisk forståelse, tar de således igjen gjennom mer eller mindre fantasifulle ad hoc-forklaringer uten dekning i data.
