Jeg er privatpraktiserende fysioterapeut og arbeider med psykomotorisk behandling. De fleste av mine pasienter tilhører den kategorien som omtales i artikkelserien om funksjonelle lidelser i Tidsskriftet nr. 11 – 14/2002. Pasientene har smerter og/eller andre kroppslige plager som ikke kan forklares ut fra såkalte objektive funn, dvs. laboratorieprøver. Kirsti Malterud er i sin lederkommentar (1) i artikkelseriens innledning opptatt av hvordan leger kan unngå å krenke disse pasientene.
Min erfaring er at disse svært ofte føler seg dårlig behandlet av leger. De har fått høre at prøvesvarene ikke tilsier at de lider av noen bestemt sykdom og vanligvis at plagene derfor må være psykisk betinget. Imidlertid er dette en så overfladisk forklaring at den ikke tilfører dem særlig mening. Selv om pasientene ev. erkjenner å oppleve atskillig psykisk stress, er det ikke umiddelbart innlysende hvordan dette kan ha ført til smerter i brystet, nummenhet i armene, svimmelhet og øresus, etc.
Ved å foreta en mest mulig nøyaktig palpasjon finner jeg i slike tilfeller at visse deler av muskulaturen er betydelig mer anspent enn i de tilstøtende områder, ev. så krampaktig at en slik tilstand erfaringsmessig gir nettopp slike plager som de aktuelle. Først når pasientene blir klar over denne sammenhengen, kan de slå fra seg sine mistanker om sykdom og i stedet oppøve den følsomhet overfor kroppens signaler som kan hjelpe dem til å bli kvitt sine symptomer.
Mange pasienter har vært sendt for spesialistvurderinger, men uten at det har kommet noe ut av disse. Ikke sjelden undrer pasientene seg over hvorfor ingen lege har kunnet fange opp det fysiske grunnlaget som altså, tross alle negative prøveresultater, imidlertid finnes for deres plager. De konkluderer gjerne med at den kliniske undersøkelsen må ha vært altfor dårlig.
Så vidt jeg vet, har en gammeldags legeferdighet som muskelpalpasjon ingen høy status i moderne medisin. Jeg tror det er å beklage.
