I Tidsskriftet nr. 26/2002 ble det publisert to artikler om bruk av elektronisk pasientjournal i sykehus (1, 2).
Jeg har fra tidligere to års erfaring med elektronisk pasientjournal i allmennpraksis. Jeg hadde da tilgang på informasjon og funksjoner via ett eneste dataprogram. Ulike prøvesvar ble lagt inn i journalsystemet elektronisk, noen ganger også manuelt. PC, skriver, blanketter og andre kontorrekvisita var alltid tilgjengelig når jeg ble konsultert. Pasientdata ble hentet frem ved et tastetrykk på timelisten. Utstedelse av resepter, sykmeldinger, rekvisisjoner osv. gikk lett unna med PC. Manuell utstedelse av de samme dokumentene opplevde jeg som håpløst. Dette er åtte år siden!
Jeg har nå arbeidet i fem år med elektronisk pasientjournal i sykehus. Nå er det ett program for journaltekst, ett for røntgensvar, ett for klinisk-kjemiske laboratoriesvar, ett annet for mikrobiologiske prøvesvar, osv. Hver gang kreves det innlogging og pasientsøk med inntasting av 11-sifret fødselsnummer.
Mye informasjon gjøres ikke tilgjengelig på PC. PC er normalt ikke tilgjengelig der pasienten er. Ved innleggelse må det skrives (for hånd) en mer eller mindre grundig prejournal, fordi det tar tid før innkomstjournalen blir skrevet. Medikamentliste eksisterer i mange versjoner: i prejournal, på kurveark, i innkomstjournalen, på utskrivningsblankett og i epikrise. Resepter må skrives ved utreise. Hørte jeg gjenbruk av informasjon?
Resepter, sykmeldinger og rekvisisjoner skrives utelukkende for hånd, det er rett og slett raskest. Sykepleierne håndskriver sine rapporter på tykt kartongpapir som genererer tykke journaler. Pasientlister lages manuelt.
Lærum anfører at det trengs mer forskning og mer penger til utvikling av elektronisk pasientjournal. Min påstand er heller at sykehusene kan ta egne grep for å gjøre den anvendelig. Man må ha som overordnet målsetting at elektronisk pasientjournal skal være det bærende systemet for informasjonsutveksling (i motsetning til papir). Vi klinikere må kunne forholde oss til ett eneste dataprogram for informasjonsutveksling, slik allmennlegene kan det. Kliniske avdelinger og serviceavdelinger må tvinges til å velge systemer sammen.
Det er ingen grunn til at sykehuslegene skal ha mindre anvendelige systemer enn allmennlegene i tiden fremover. Det er vel så mye behov for gode beslutninger som penger til utvikling og forskning.
