I Tidsskriftet nr. 24/2002 skriver redaktøren i en lederartikkel med overskriften Hete nyheter – kalde fakta (1) at forskere selv kan velge hvordan de vil publisere, enten gjennom tidsskrifter eller gjennom rapporter til oppdragsgivere, gjennom konferanser, som uttalelser til pressen eller de kan legge resultatene ut på Internett.
Tidligere er ikke disse mediene blitt oppfattet som konkurrenter, og det har vært vanlig å benytte flere medier. Presentasjon i alle medier er ledd i et forskningsarbeid og bidrar i sum til en utadrettet og kvalitetssikret forskning. Men konkurransen mellom Dagens Medisin og Tidsskriftet har ført til at praksis er blitt strammet inn, og til at forskere kommer i en skvis. Hvis Dagens Medisin skriver om hovedbudskapet til artikler som skal publiseres i Tidsskriftet, blir artiklene stoppet der.
Har redaksjonen virkelig tenkt igjennom hvilke konsekvenser en slik praksis kan ha for Tidsskriftet og Tidsskriftets forhold til forskere og forskning?
En stor del av forskningen består i å få tilbakemeldinger og presentere stoffet underveis. Manuskripter blir revidert og bearbeidet etter kommentarer fra både kolleger, respondenter, informanter og ikke minst etter kommentarer og kritiske innspill på konferanser, i tillegg til kommentarer fra Tidsskriftet. Forskning er som oftest ikke et isolert og hemmelig arbeid.
Over lang tid blir deler av studier presentert muntlig i ulike fora. I pressen kan det da komme frem overskrifter og generelle kommentarer som et tilsvar på en pågående debatt og ut fra referater fra konferanser. Dette kan det være vanskelig å kontrollere for forskeren, men som oftest har det liten betydning fordi tidsskriftartiklene ikke konkurrerer på denne arenaen. Artiklene bringer en dybde og inngående diskusjon utover overskriftene.
Redaktøren sier på lederplass: «Nyhetsmedier ønsker store overskrifter, men fagfolk vet at det er den mindre skriften som teller» (1). Det blir et paradoks at Tidsskriftet er blitt mer opptatt av å være nyhetsmedium enn fagtidsskrift, nettopp ved å konkurrere om store overskrifter og ikke få frem den mindre skriften. Artiklene blir ikke sett på som viktige utover korte sammendrag og overskrifter. Den stramme linjen til redaksjonen må tolkes slik at vitenskapelige problemstillinger som berører temaet dypere, likevel blir sett på som uvesentlige når overskriften først er blitt kjent.
Dette betyr at budskapet må holdes tett til brystet, ingen tilbakemeldinger til informanter og respondenter som har gjort en stor innsats i å bistå med informasjon, ingen deltakelse i aktuelle helsepolitiske debatter, man må si nei til forespørsler om foredrag og deltakelse på konferanser der det å presentere manuskripter er en forutsetning.
Enkelte temaer er enklere å holde hemmelig på denne måten. Forskning på hypoteser om sykdomsmekanismer er ikke sensasjonskost som egner seg for store overskrifter i dagspressen. Da blir det heller ikke noe problem for forskerne å skjule sine resultater. Men helsetjenesteforskning, som tar for seg dagsaktuelle spørsmål med stor interesse i politikk og presse, vil det være svært vanskelig å få publisert i Tidsskriftet ut fra krav om hemmelighold og lukkethet. Dette vil resultere i et snevert utgangspunkt for kunnskapsbasert medisin og at helsepolitiske spørsmål fortsatt blir sett på som sensasjoner og overskrifter og ikke møysommelig forskningsarbeid presentert som kalde fakta og i liten skrift.
