Old Drupal 7 Site

Kan spesialistene brukes bedre?

Erik Rødevand Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 22/2002 har Tor Iversen & Gry Stine Kopperud en interessant artikkel om befolkningens bruk av spesialisthelsetjenester (1). Administrerende direktør i Helse Midt-Norge, Paul Hellandsvik, setter i en lederkommentar søkelyset på en bedre utnyttelse av de privatpraktiserende spesialister og stiller spørsmål om hvorvidt nåværende bruk av driftsavtaler er med på å realisere spesialisthelsetjenestens overordnede mål (2).

Mangelfull kunnskap om innholdet i de private spesialistpraksisene gjør en sammenlikning med den offentlige spesialisthelsetjenesten vanskelig. Nye rapporteringssystemer som gir samme informasjon som sykehusenes poliklinikk-datasystemer, vil i fremtiden gjøre dette mulig (2).

Ingen av artiklene setter søkelyset på om pasientenes rett til helsehjelp avgjøres på en enhetlig måte og etter de etablerte nasjonale prioriteringsregler. Dersom privat spesialistpraksis oppfattes som et alternativ til allmennpraksis, kan man betvile at prioriteringsreglene anvendes på samme måte. De etablerte prioriteringsreglene kan være et nyttig verktøy for å nå helsepolitiske mål og bidra til en effektiv og riktig utnyttelse av de økonomiske ressursene. Ulik prioritering av pasientene i den private og den offentlige spesialisthelsetjenesten er uheldig.

Dersom helseforetakene fortsatt ønsker private spesialister, bør flere spørsmål vedrørende en nærmere integrering av de to tjenestene diskuteres. Dette gjelder både nåværende og fremtidige driftshjemler. Etablering av en felles prioriteringsinstans for søknader fra primærhelsetjenesten vil sikre en enhetlig prioritering. Et slikt ansvar kan tillegges den offentlige del av spesialisthelsetjenesten.

Tildeling av overlegestillinger etter de nasjonale tildelinger og prioriteringer dekker ikke behovet for nye spesialister i mange fag og sykehus. Sykehusene kan bøte på dette problemet med innleie av spesialister. Dersom driften av avtalehjemlene i større grad blir sykehusenes ansvar, kan man knytte til seg spesialister, egne eller innleide, for kortere eller lengre tid, men med avlønning på nivå og etter samme prinsipper som i en privat spesialistpraksis. Knappe økonomiske ressurser kan da trolig utnyttes på en mer effektiv måte. Den gangen jeg var kommunelege med driftsavtale, hadde jeg leieavtale med kommunen som hadde ansvaret for driften. Ordningen fungerte til begge parters tilfredshet. En slik modell er meg bekjent ikke prøvd i spesialisthelsetjenesten og burde kanskje vurderes.

Anbefalte artikler