Vi ønsker å knytte noen kommentarer til artikkelen om nosokomiale infeksjoner i sykehjem i Oslo av Andersen & Rasch i Tidsskriftet nr. 24/2002 (1). Andersen & Rasch har lagt ned et stort arbeid innen infeksjonsforebyggende arbeid i Oslo, og vi synes det er fint at dette emnet tas opp. Vi er enige i at forebyggende tiltak mot infeksjoner må prioriteres høyt.
Vi er imidlertid uenige i fortolkningene i artikkelen. Det er viktig å følge utviklingen over tid når det gjelder prevalens av infeksjoner. Men vi mener det blir galt å legge så mye vekt på variasjoner fra ett år til et annet som Andersen & Rasch har gjort. Prevalensen var 5,6 % i 2000 og 7,5 % i 2001. Selv om forskjellen er statistisk signifikant, kan det likevel være uttrykk for tilfeldig variasjon. I juni 2002 fant vi en prevalens på 5,9 %, noe som vel taler for det siste.
Det samme kan anføres om den lille reduksjonen i forekomst av postoperative sårinfeksjoner. Dersom det virkelig er en nedadgående tendens, må det vel dessuten først og fremst skyldes bedre rutiner på sykehusene der pasientene er blitt operert.
Forfatterne er ikke mindre beskjedne enn at reduksjonen i prevalens fra 1999 (som var 6,4 %, ikke 5,6 %) til 2000 delvis tilskrives egne publikasjoner. Men det var kun et mindretall av institusjonene som etablerte infeksjonskontrollprogrammer i 1999 – 2000. Vi mener det kan være på sin plass å nevne at Helsevernetaten i Oslo har arbeidet med et omfattende infeksjonskontrollprogram for sykehjem og langtidsinstitusjoner som ble implementert høsten 2001 (2).
Forfatterne skriver at forbruket av antibiotika generelt sett er for høyt. Vi kan ikke se at det er belegg i resultatene for å hevde dette. Et forbruk av antibiotika på 6,1 % samsvarer ganske bra med prevalensen av infeksjoner. En del utgjøres antakelig av antibiotika til lokalt bruk, som f.eks. øyedråper. Ved Lille Tøyen sykehjem i Oslo var gjennomsnittlig forbruk i 1998 av systemiske antibiotika 4,5 % til enhver tid (3). Dersom Lille Tøyen sykehjem er representativt for Oslo, er det neppe grunnlag for å hevde at forbruket er for høyt.
