Inflammatorisk tarmsykdom, som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, kan representere en utfordring både diagnostisk og terapeutisk. Diagnosen ulcerøs kolitt stilles som regel ved hjelp av skopiundersøkelse (rektosigmoideokoloskopi) og biopsi av affisert tarm. Konvensjonell røntgendiagnostikk med dobbeltkontrast har ikke lenger noen nevneverdig betydning i diagnostikken, og røntgen oversikt abdomen benyttes kun ved mistanke om toksisk dilatasjon eller perforasjon. Mens ulcerøs kolitt helt overveiende er lokalisert til tykktarmen, så er tynntarmen (ileum) svært ofte angrepet hos pasienter med Crohns sykdom (ileitis terminalis). Frem til nå har derfor røntgenundersøkelse av tynntarm med sonde (enteroklyse) ofte vært indisert i utredningen av Crohns sykdom for å utelukke eller bekrefte affeksjon av tynntarm lenger proksimalt enn det man får undersøkt ved koloskopi.
Nå står også denne siste konvensjonelle barium-dobbeltkontrast-undersøkelsen for fall. Trolig vil eneste indikasjon for enteroklyse fremover være hvis det ved Crohns sykdom er klinisk mistanke om tynntarmsstenose som ikke kan vises ved de øvrige undersøkelsesmetoder. Nyere bildediagnostiske modaliteter gir helt åpenbart bedre informasjon enn røntgen tynntarm med sonde.
I dette nummer av Tidsskriftet viser Ragnar Eriksen & Tor Qvigstad (1) at man ved hjelp av moderne høyoppløselig apparatur og dopplerteknikk kan få meget detaljert informasjon om inflammatorisk tarmsykdom ved hjelp av transabdominal ultralyd (transabdominal ultrasonografi). Ved hjelp av denne metoden kan man se veggfortykkelse, sykdomsutbredelse og hyperemi i syke tarmavsnitt og diagnostisere forandringer utover det som vises ved endoskopi (1). Undersøkelsen bekrefter tidligere studier der man har vist at transabdominal ultralyd kan være en verdifull diagnostisk metode både i utredningen og monitoreringen av inflammatorisk tarmsykdom (2 – 4). Riktignok har typisk veggfortykkelse ved Crohns sykdom og ekstraluminale komplikasjoner (betennelsesinfiltrat og abscessdanning) vært kjent fra transabdominal ultralydundersøkelse i mange år, men nyere høyoppløselig apparatur og dopplerteknikk muliggjør nå en mer detaljert analyse og kartlegging, slik som beskrevet av Eriksen & Qvigstad (1).
Et problem med ultralydundersøkelse er at metoden er svært personavhengig på en rekke indikasjonsområder, og dette synes i særlig grad å være tilfellet ved sykdom i tarmen. Interobservatørproblematikken ved transabdominal ultrasonografi av gastrointestinaltractus kan være så uttalt, selv ved konkrete spørsmålsstillinger, at metodens berettigelse kan trekkes i tvil (5). Forandringer i terminale ileum ved Crohns sykdom kan være en lett diagnose å stille ved ultralydundersøkelse, da høyre fossa iliaca vanligvis er lett tilgjengelig for slik undersøkelse. Ved tarmgass, peristaltikk og adipositas kan det derimot være svært vanskelig eller nærmest umulig å bekrefte eller utelukke Crohns sykdom lenger proksimalt i tynntarmen. Enda mer problematisk er evalueringen av blodgjennomstrømming i mesenterialkarene ved inflammatorisk tarmsykdom (4).
De siste årene har computertomografi (CT) og magnetisk resonanstomografi (MR) fått økende oppmerksomhet i utredningen av pasienter med inflammatorisk tarmsykdom (6 – 9). Ved hjelp av CT og MR kan man, som ved transabdominal ultralydundersøkelse, påvise affiserte tynntarmsavsnitt og ekstraluminale komplikasjoner som ikke er tilgjengelige for endoskopi. Men CT er på samme måte som enteroklyse forbundet med til dels betydelig stråleeksponering. Studier har vist at MR kan være meget verdifullt i diagnostikken av inflammatorisk tarmsykdom, spesielt Crohns sykdom. MR har høyere sensitivitet enn transabdominal ultralydundersøkelse både ved påvisning av sykdommens utbredelse og stenose og ved identifisering av ekstraluminale komplikasjoner (10). Ved mange sykehus i utlandet er MR blitt den bildediagnostiske standardmetoden ved utredning av pasienter med Crohns sykdom (8). MR gir ingen strålebelastning, men det er en forholdsvis dyr og tidkrevende undersøkelse.
Fra et helsepolitisk ståsted ville det være ønskelig om en forholdsvis enkel, lett tilgjengelig og billig undersøkelsesmetode som ultralyd kunne gi tilstrekkelig informasjon for den kliniske beslutningsprosessen hos disse pasientene, og således erstatte – og ikke bare supplere – kostbare radiologiske metoder. Eriksen & Qvigstad har belyst et viktig tema og vist at transabdominal ultralydundersøkelse kan gi meget detaljert informasjon. Flere studier er påkrevd før transabdominal ultrasonografi kan få en plass i det diagnostiske flytskjema hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
