En allmennpraktiker henvendte seg til Rådet for legeetikk etter en henvendelse fra en sykehuslege som han oppfattet som utilbørlig press til å utstede en tilbakedatert sykmelding.
Saken var følgende: En pasient med en mangeårig kronisk lidelse var innlagt i sykehuset i 14 dager. Sykehuset skrev ut sykmelding for denne tiden. Pasienten gikk etter eget ønske tilbake i arbeid etter utskrivningen. 14 dager senere oppsøkte hun sin primærlege med en akutt stressreaksjon på en uventet oppsigelse av arbeidsforholdet. Legen fant at det var indisert med sykmelding i denne situasjonen. Pasienten henvendte seg så i ettertid og bad om at de to sykmeldingene ble slått sammen, altså en tilbakedatering på 14 dager, fordi hun da ikke kunne sies opp. Ønsket fra pasienten var for så vidt forståelig, men det ble avvist av primærlegen under henvisning til at hun faktisk hadde vært i fullt arbeid i perioden.
Det som vakte legens irritasjon var et brev fra sykehuslegen. Han bad primærlegen «løse pasientens problemer med sykmelding». Primærlegen oppfattet dette som et utilbørlig press for å utferdige en falsk sykmelding. Sykehuset ble orientert om saken, og avdelingsoverlegen reagerte raskt med en uforbeholden unnskyldning og beklaget at henvendelsen kunne misforstås på denne måten. Verken behandlende lege ved sykehuset eller avdelingen mente på noen måte å oppfordre til en slik feilaktig måte å løse pasientens problem på.
Rådet for legeetikk kunne etter dette bare ta sykehusets beklagelse til etterretning, men sa samtidig at primærlegens umiddelbare og kompromissløse avvisning av pasientens anmodning var helt korrekt og prisverdig.
Saken illustrerer at leger kan bli stilt overfor pasienter med betydelige problemer som kan løses ved sykmelding. Men et ufravikelig prinsipp er at attester ikke skal tilsløre faktiske forhold eller tilbakedateres. Videre viser det at sykehusleger må være varsomme med velmente anbefalinger som går utover deres kompetanse eller ansvarsområde.
