Tittelen på denne boken inngir dystre assosiasjoner til sorg og lidelse. Men det er en bok som mer dreier seg om alvor enn om sorg, og mer om varm humor enn horisontløs lidelse. Mitt kjennskap til forfatteren fra tidligere er innskrenket til enkelte kåserier i radio. Jeg hadde dessverre (!) ikke lest noe av ham tidligere. Boken er verken en fag- eller lærebok. Den ønsker å være «noen betraktninger om vår reise gjennom livet, som skal kunne leses av alle», og det er den til gagns blitt! Utgangspunktet er mange års arbeid med kreftpasienter ved Montebellosenteret. I tillegg har forfatteren nylig gjennomlevd egen sykdom, og dermed har boken fått en nerve som den neppe ellers ville hatt.
Når livet kaster skygger er inndelt i fem hovedkapitler. I hvert av disse finnes enkelthistorier på 4 – 5 boksider. Når hver av disse godt kan leses for seg, sitter man med en liten skattekiste av enkeltbetraktninger som tilskudd til det daglige tanke- og følelsesmessige kosthold. Var dette en bok med et rent kristent innhold ville den hatt karakter av en andaktsbok.
Den store styrken som alene gjør den verdt å lese, er at Eidsvåg som en av meget få klarer å kombinere et vell av faktakunnskap og litterært kjennskap med en «hverdags»-filosofi, uttrykt på en måte som enhver lesekyndig vil kunne bli berørt og beriket av. Språket er ukunstlet, og de stadige henvisningene til egen oppvekst og egne erfaringer inngir i dette tilfellet dyp troverdighet. Man fornemmer at forfatteren vil oss noe, komme leserne i møte med et budskap i nesten religiøs forstand: Det handler om å våge å akseptere sorg, lidelse, mislykkethet og motbakker, ikke late som om ting er bedre enn de er. For oss som arbeider i helsevesenet er boken ikke minst en vekker i forhold til hvordan vi møter mennesker i sorg, med sykdom eller på dødens venteværelse. Den burde finnes i sykehuspersonalets bibliotek så vel som på pasientens nattbord.
Per Anders
Øien
Modum Bad
Vikersund
