Linn Ullmann har med romanene Før du sovner (1998) og Når jeg er hos deg (2001) etablert seg som en av våre fremste yngre norske forfattere. I romanen Nåde møter vi den tidligere kulturjournalisten Johan Sletten. Han rammes av en uhelbredelig kreftsykdom; en «rotte» har tatt bolig i kroppen hans. Sletten (han opplever det respektløst at fremmede leger bruker fornavnet hans) har farens grufulle og uverdige død i minne. Dette er en av grunnene til at han inngår en avtale med sin kone Mai om at hun må hjelpe ham til å gjøre det slutt når livet ikke er til å holde ut. Mai er lege og besitter den kunnskapen som trengs til å yte slik hjelp, men hun har moralske og juridiske betenkeligheter. Hun lover likevel å hjelpe ham.
Nåde gir ikke noe entydig svar på de vanskelige etiske og samfunnsmessige dilemmaer som knytter seg til aktiv dødshjelp. Romanen bidrar snarere til å utdype og nyansere spørsmål knyttet til selvbestemmelse og livets avslutning. Johan Sletten er først og fremst redd for å miste kontroll. Det er derfor tankevekkende at det er hans egne bestrebelser myntet på å hindre tap av kontroll som resulterer i at han faktisk mister kontrollen på dødsleiet. Kan man virkelig, som Mai hevder, kjenne et annet menneske bedre enn noen annen?
Aktiv dødshjelp er et veletablert tema i skjønnlitteraturen (1). I en nordisk sammenheng er det naturlig å nevne En gammal kärlek (1995) av PC Jersild. Det er mange likheter mellom Ullmanns og Jersilds tekst. Nåde byr imidlertid på en enklere og mer gripende beretning, uten de filosofiske ambisjonene man finner i En gammal kärlek . Beretningen om Johan Sletten og Mai tematiserer aktiv dødshjelp, men romanen har i tillegg store kvaliteter når det gjelder skildringen av hvordan alvorlig kreftsykdom kan endre og prege et menneske.
Jan C.
Frich
Nevrologisk avdeling
Ullevål universitetssykehus
