Hematolog med språklig åre

Språkrøkt i Tidsskriftet

Professoren og hematologen har kunnskap som strekker seg langt utover blodcellenes verden. Dag Gundersen, professor emeritus i nordisk litteratur og leksikografi, kaller ham en «skapfilolog» som i pensjonisttilværelsen er kommet helt ut av skapet. Lesere av Tidsskriftets språkspalte vil kjenne Per Stavem fra utallige innlegg. Det sies at han med sine om lag 170 innlegg om språkproblemer har vært den største bidragsyteren til spalten siden den ble etablert i 1990. Men også lenge før den tid bidrog han aktivt i Tidsskriftet, blant annet som faglig medarbeider i en årrekke.

Begrunnelsen for språkspalten var å skape en motvekt til anglifisering av det medisinske språket, fordi forståelige norske ord og uttrykk gjør kommunikasjonen mellom lege og pasient best mulig, og fordi man har en nasjonal, kulturell forpliktelse til å tilpasse fagspråket norsk språktradisjon (1). Tidsskriftet utfordret leserne til å komme med gode norske versjoner – og Per Stavem lot seg ikke be to ganger. Med stor glød for grammatikk og ordenes betydning deltok Stavem, ofte i ledtog med Dag Gundersen eller legekolleger, flittig i ordskifter om medisinske ord og uttrykk så vel som norsk språk generelt. Diskusjonen førte til at compliance ble erstattet med det norske etterlevelse , base excess ble til baseoverskudd . Clearance venter fortsatt på sin norske fetter, i likhet med en lang rekke andre engelske medisinske uttrykk.

– Når ortopedene snakker om smerter i kneskjellet, sier de jumpers knee. Jeg sier satsbein, sier Stavem.

Ordene kjemoterapi, cytostatika og emboli skapte språkdiskusjoner. Debatt ble det også om emboli eller embolus, og AB 0 versus AB O, blant mye mer.

Stavem avviser at han stod fadder for en rekke norske medisinske formuleringer. – Jeg var en stund opptatt av ordet blinkcelle i stedet for target cell. Vet du hva blink heter på engelsk? Bull´s eye. På svensk bruker de prickcell. Jeg synes det eller blinkcelle er mer treffende beskrivelse enn target cell, sier han, og henspiller på det karakteristiske ved cellen; en sentral mørk flekk, lik blinken på en skyteskive.

Ordsammensetninger

Per Stavem har alltid vært interessert i språk, men den store oppvåkningen kom da Dag Gundersen skrev om ordsammensetninger i Tidsskriftet i 1991 (2). Stavem ble oppmerksom på fuge-s-en, det vil si s-en som fuger to eller flere ord sammen.

– Man sier rødvin, men rødvinsflaske, tarmsykdom, men tynntarmssykdom. Her hadde jeg levd i 60 år uten å kjenne til fuge-s, enda vi bruker det hele tiden! utbryter Stavem, fortsatt fascinert.

– Det finnes fuge-e også, vedblir han og serverer eksempler og unntak fra regelen på løpende bånd. – Rogn men rognetre, vårsild men vårsildefiske. Og hvis det midterste ordet ender på vokal, så faller s-en bort. Det blir jetflyformasjon og ikke jetflysformasjon. Og det heter vårsemesterfag, ikke vårsemestersfag.

Mønsteret, kalt Løkkes lov, ble påvist av Jakob Løkke i 1855, men Per Stavem har selv funnet og fylt ut et hull i mønsteret. – Hvis det første av de tre ordene er et tallord, blir det også fuge-s i unntakene. Det heter tresemestersfag, ikke tresemesterfag. Jeg har kalt det for tallordloven, forklarer han.

– Heter det da sjeflege eller sjefslege?

– Men kjære deg, svarer Stavem med alvorlig blikk, og gir til beste følgende leksjon: – Sjefslegen er sjef for legen, s er genitiv-s. Når sjef står som adjektiv, som den øverste, beste legen, skal det ikke være s og vi får sjeflege.

Grammatikk på vers

– Du må bruke tiden din til annet enn nomenklaturen, skal en tidligere kollega ha sagt til Per Stavem. Han har i sannhet rukket langt mer enn å interessere seg for fagterminologi. Spesialist i indremedisin og blodsykdommer, doktorgrad og klinisk praksis ved institusjoner i inn- og utland gir lengde på merittlisten. I loftsetasjen til det gamle Rikshospitalet hadde han sitt rike. Han kom til den nyopprettede hematologiske seksjonen som assistentlege under professor Peter Hjort i 1966, avanserte i gradene og styrte avdelingen med autoritær og faglig, dyktig hånd i nær 30 år. Han får æren av å ha innført moderne behandling av akutt leukemi hos voksne, og han var en glimrende morfolog, med et velutviklet øye for å skille de abnorme blodcellene fra de normale ved blodutstryk. Kunnskapen har han lært bort til utallige kolleger gjennom omfattende kursvirksomhet for studenter og for leger i videre- og etterutdanning.

I en alder av 76 år savner han ikke lege- lisensen.

– Jeg har stor respekt for faget, og har jobbet ved en avdeling med medarbeidere som var minst like gode som meg selv. Leger må holde seg oppdatert hele tiden, det er krevende. Men man kunne gjøre unntak fra lisensreglene ved å la pensjonerte leger ha henvisnings- og forskrivningsrett for seg selv og den aller nærmeste familie, synes han.

Medisinsk språk opptar ham mindre nå, men gløden for språket generelt er like sterk. Han skriver dikt, og han har skrevet grammatikk på vers som han vil gi ut på eget forlag. Boken heter Ubevisste grammatiske regler , og er tenkt som et muntert bidrag til opplæring i norsk for elever i videregående skole og ved lærerhøyskoler. Den inneholder 24 vers med enderim om Stavems språklige fascinasjoner: aforismer, lydmalende ord, snøuttrykk, ordsammensetninger. Som verset Løkkes lov og tallordloven

Etablerte forlag har vært positive til ideen, men ikke villige til å trykke boken.

– Prisen på bøker blir fort høy i forlag med mange ansatte. Med utgivelse på eget forlag kan grammatikkboken kanskje selges til under hundrelappen, håper Stavem. – Dag Gundersen har lest gjennom manus. Kanskje jeg inviterer ham til hagefest med forlagssjefen, gliser han. – Det herlige med å være pensjonist er at når jeg føler meg kallet, kan jeg skrive til langt på natt i dagevis. – Men kona er ikke min største inspirator, betror han oss lavmælt. – Når jeg vil lese et dikt for henne, svarer hun: Må jeg?

Eventyrlysten

I 1942, bare 16 år gammel, gikk Per Stavem, alene over grensen til Sverige og ble norsk flyktning i Göteborg. Men unggutten var eventyrlysten og ville bli flyger og ble ikke lenge i grannelandet. En julikveld i 1943 svømte han over Göta elv, entret leideren til en leidebåt som lå fortøyd, og ble med som blindpassasjer til Færøyene. Derfra gikk ferden til en interneringsstasjon i London, og drømmen om å komme på vingene ble etter hvert oppfylt. I oktober året etter ble han uteksaminert ved Flyvåpenets flyskole.

– Jeg var jo en barnerumpe, 17 år, og hadde fått flyopplæring i et halvt år allerede før jeg begynte å barbere meg, forteller han. Han var jagerflyger helt frem til 1951, ett år før han var ferdig lege.

Veteranidrettsmann

Per Stavem har hoppet, sprunget og kastet hele sitt voksne liv, og i Flyvåpenet debuterte 18-åringen i konkurranseidrett i øvelsen kulestøt. Han har deltatt i de olympiske leker to ganger. I London 1948 deltok han i tikamp, og ble nummer 11 av 27. Under sommerlekene i Helsinki i 1952 kastet han kule og diskos, og satte norsk rekord i kulestøt med 16,02 meter. Han er to ganger blitt norgesmester i kulestøt, og en gang norgesmester i stille lengde.

I motsetning til de fleste av sine jevnaldrende, som mosjonerer stadig mindre etter fylte 60 år (3), ligger ikke Per Stavem på latsiden. Han er fortsatt med i toppsjiktet i friidrett for norske seniorer. 76-åringen har sogar økt treningsmengden de siste månedene! Det vil si at han går en halvtimes tid hver formiddag, gjør ca. ti kulestøt og 20 diskoskast daglig, og avslutter døgnets treningsdyst med 40 – 50 armhevinger til kvelds. – Det er bare pusling, men jeg har akkurat samme glede av å trene som i yngre dager. Det er moro å støte og kaste, synes han.

I konkurranse med andre spreke eldre merkes alderen på resultatene.

– Jeg har mistet noe av spensten. Da jeg var 70 år, hoppet jeg 2,62 meter i stille lengde, og var den beste i min aldersgruppe. For ett år siden hoppet jeg 2,17 og ble slått av 15 stykker. Jeg hopper med andre ord nesten 10 cm kortere for hvert år, konstaterer han.

Litt skrantende helse får ta skylden for at årets idrettssesong har vært dårlig. 16 år med diabetes har ødelagt noe av kraften i hælene. Atrieflimmer, som han har hatt av og til siden tidlig i 30-årsalderen, er blitt kronisk, og nye medikamenter har slått uheldig ut ved fysisk anstrengelse. – Etter ett kast løp hjertet helt løpsk, og jeg måtte sette meg ned i ett minutt. Så gjorde jeg et medisinsk eksperiment med meg selv, tok en litt for stor dose Marevan som førte til blødning i låret og inaktivitet, forteller Stavem, som nå har fått både flimmer og trening under kontroll.

– Du var i mange år knyttet til Tidsskriftet. Hva betyr bladet for deg som pensjonert lege?

– Jeg blar gjennom det, men jeg må passe på at jeg ikke ergrer meg for mye, svarer Per Stavem.