Forskningsaktivitet i nordnorsk spesialisthelsetjeneste

Materiale og metode

Vi benyttet et modifisert spørreskjema utarbeidet av Sundnes & Mørland (3).

Den totale arbeidstiden ble avkrysset med intervaller på ti timer. Forskning i arbeidstiden skulle oppgis i timer, mens forskning i fritiden kunne markeres med et av fire alternativer: < 2, 2 – 4,9, 5 – 10 og > 10 timer per uke. Dette spørsmålet var ikke tatt med i skjemaene som ble sendt til leger og psykologer innen psykisk helsevern. Respondentene svarte ja eller nei på spørsmålet om de ønsket å bruke eventuell ledig tid ved kortere tjenesteplan til forskning. De kunne i tillegg komme med merknader, som siden ble kodet i kategorier.

I spørreskjemaet var det ført opp 15 mulige hindringer for klinisk forskning, og respondentene ble bedt om å krysse av på fem av disse i prioritert rekkefølge fra 1 til 5, der 1 var viktigst.

Respondentene kunne i fritekst angi hvilke tiltak de mente måtte til for at de skulle delta i forskning. Teksten ble senere kodet i kategorier. De kunne også markere ett eller flere foreslåtte stimuleringstiltak, f.eks. stipendordning, fordypningsstilling, stipendiatstilling og/eller veiledning.

Spørreskjemaet ble sendt til 776 leger innen somatisk spesialisthelsetjeneste og til 90 leger og 87 psykologer innen psykisk helsevern i Helseregion Nord i tiden oktober – desember 2000. Spørreskjemaet ble distribuert på grunnlag av personallister ved sykehusene og de distriktspsykiatriske sentrene, og svarene var anonyme.

Analyser ble gjort ved hjelp av frekvenstabeller, krysstabeller, khikvadrattest og variansanalyse (ANOVA) i SPSS. Respondenter ved universitetssykehuset ble sammenliknet med dem som arbeidet ved sykehus og distriktspsykiatriske sentre utenfor universitetssykehuset.

Resultater

Svarprosenten innen somatisk spesialisthelsetjeneste varierte mellom 77 (universitetssykehuset) og 27 (Fylkessykehuset i Kirkenes). Svarprosenten innen psykisk helsevern varierte mellom 77 (universitetssykehuset) og 0, idet det fra mange distriktspsykiatriske sentre ikke kom noe svar. Demografiske data vedrørende de 525 som besvarte spørreskjemaet er vist i tabell 1.

Tid brukt til forskning i ulike grupper er vist i tabell 2. 10 % av respondentene forsket mer enn ti timer per uke. Respondentene ved universitetssykehuset forsket mer enn kolleger andre steder. 63 % av respondentene forsket ikke i det hele tatt. Avdelingsoverleger og overleger utgjorde 63 % av dem som forsket. 71 % av dem med doktorgrad forsket, og disse utgjorde 38 % av hele gruppen som forsket.

Majoriteten av avdelingsoverleger og leger med doktorgrad ønsket å få frigjort tid til forskning. Av tilleggsnotatene fra 75 respondenter som ønsket å forske, fremgikk det at disse kun ville forske dersom dette skjedde med full lønn, enten i fordypningsstilling eller med lønnet forskningstid.

27 % mente at forskningsforholdene var blitt forverret de siste 5 – 10 år. 21 % av respondentene som arbeidet ved universitetssykehuset og 12 % av dem som arbeidet ved andre institusjoner, mente forholdene var blitt bedre.

466 respondenter oppgav praktiske hindringer for forskning (tab 3). Det var ingen vesentlige forskjeller i svarene fra universitetssykehuset og svarene fra de øvrige institusjonene. De vanligste årsakene til tidsknapphet var pasientbehandling (45 %) og administrative gjøremål (24 %), mens undervisning var en mindre vanlig årsak (9 %). 22 % svarte at årsakene var en kombinasjon av de nevnte faktorene.

De enkelttiltakene som respondentene prioriterte høyest for mer aktiv deltakelse i klinisk forskning, er oppsummert i tabell 4.

Diskusjon

Vi tok sikte på å kartlegge forskningsaktiviteten ved sykehus og distriktspsykiatriske sentre i Helseregion Nord. Samtlige sykehus er representert blant respondentene. Svarprosenten er lav og varierende og svarene må tolkes med forsiktighet. Andre svakheter ved undersøkelsen er manglende definisjon av forskningsaktivitet og av hvilken veiledning man ønsket.

12 % av respondentene hadde overlegestillinger kombinert med akademisk bistilling. Dette er omtrent det samme som i Sundnes & Mørlands undersøkelse fra 1996 (3).

Bare tre av seks leger i fordypningsstilling forsket 20 – 30 timer ukentlig. Dette samsvarer med tidligere undersøkelser ved andre sykehus (6, 7) og tyder på at klinisk forskning taper i konkurransen med rutinearbeid for innehaverne av slike stillinger. Følgene er redusert klinisk forskningsaktivitet og redusert tilvekst til akademisk medisin (8).

Størst forskningsinnsats ble gjort av overleger med doktorgrad. Det er ikke overraskende at så mange avdelingsoverleger og overleger med doktorgrad ønsket å bruke eventuell frigjort tid i tjenesteplanene til forskning. Ifølge tilleggsopplysninger i skjemaene ønsket man å integrere forskning i arbeidsplanen.

Undersøkelsen kan ikke gi svar på om tiltak som opprettelse av klinisk forskningspost, kontor for klinisk kreftforskning, avdeling for klinisk forskning, Psykiatrisk Forskningsssenter for Finnmark og Troms og Norut Medisin og Helse har bidratt til å bedre forskningsforholdene i spesialisthelsetjenesten.

Tidsknapphet som følge av at pasientbehandling og administrative arbeidsoppgaver ble prioritert, ble oppfattet som den viktigste hindringen for forskning av svært mange. Dette samsvarer med andres funn (8, 9). Braut har fremhevet at mangel på tid i helsetjenesten er et større problem enn pengemangel (10), slik det er påpekt også i andre deler av samfunnslivet (11). Når arbeidstiden kuttes opp i mindre og mindre tidsintervaller, blir det vanskelig å konsentrere seg om arbeidsoppgavene (12, 13). At man føler at man ikke har tid, kan være medvirkende årsak til at man ikke forsker. Som all intellektuell aktivitet tar forskning tid (13).

Stortingsmeldingen Forskning ved et tidsskille (14) og andre kilder (15, 16) tegner et dystert bilde av forskningsforholdene i Norge. Skal dette endres, må det en grunnleggende holdningsendring til hos avdelingsledelse og administratorer. Forskning må bli noe mer enn floskler i festtaler.

Spørreskjemaet kunne ikke fange opp hvilken type veiledning som var etterspurt, men behovet for veiledning med idéutforming, statistikkberegning, protokollskriving og datateknisk bistand ble ikke rangert høyt. Avdeling for klinisk forskning har god erfaring med individuell veiledning, kurs og seminarer. Innenfor psykisk helsevern har Psykiatrisk Forskningssenter for Finnmark og Troms fungert fra 1992. Det er etablert et forskningssamarbeid utover fylkesgrensene i regionen, og dette samarbeidet bør etter vårt syn utvikles slik at behovet for veiledning kan dekkes regionalt.

Klinisk forskning er, sammen med pasientbehandling og undervisning, spesialisthelsetjenestens hovedoppgaver (17). Det er behov for å styrke anvendt klinisk forskning (7, 18, 19). Leger og andre fagpersoner som er motivert for det, må gis mulighet til å forske. Det gjelder etter vårt syn særlig overleger med forskningskompetanse (doktorgrad) og avdelingsoverleger som ønsker å bruke tid til forskning. Det må legges til rette for forskning i deres arbeids- og vaktplaner, slik at de som vil og kan forske, får anledning til det. Det bør være et mål at forskning og klinisk arbeid skal betales likt (16).