Høyesterett avsa 20. november 2002 en dom om utmåling av erstatning for fremtidige utgifter til pleie, omsorg og tilsyn. Katrine Bråtane ble 11 år gammel påkjørt av en lastebil under en ridetur og ble varig lammet fra skuldrene og ned. Venstre bein ble amputert. Da skadelidte på skadetidspunktet var under 16 år, ble hun tilstått standard erstatning for barn til dekning av tap i fremtidig erverv og menerstatning.
Saken for Høyesterett gjaldt utmåling av erstatning for påførte og fremtidige utgifter. Det årlige erstatningsbeløp for fremtidige utgifter ble av lagmannsretten satt til kr 250 000. Lagmannsretten fant at Bråtane vil ha behov for døgnkontinuerlig bistand stipulert til 19 timer i døgnet.
For Høyesterett ble det fremlagt sakkyndige erklæringer, bl.a. fra avdelingsoverlege ved Sunnaas sykehus. Det ble der beskrevet et omfattende døgnkontinuerlig medisinsk begrunnet behov for omsorg, og at en slik bistand har vesentlig betydning for Bråtanes selvstendighet og trivsel i hverdagen.
Flertallet i Høyesterett (tre av fem dommere) uttalte at de offentlige ytelser representerer et nødvendig og rimelig nivå også erstatningsmessig. For ytelser med sikte på mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen kan det imidlertid være tale om en høyere standard i erstatningsretten. Det kan således være aktuelt å yte erstatning som supplement til de offentlige ytelser.
Flertallet fant at de offentlige ytelser med rent helsemessig formål representerer det nødvendige og rimelige nivå erstatningsmessig. Imidlertid mente flertallet at Bråtane helt ut er avhengig av bistand for å kunne leve et selvstendig liv. Flertallet mente at full erstatning må tilsi at hun får mulighet til daglig å kjøpe personlig bistand i tillegg til de offentlige ytelser. Erstatningen måtte også gi mulighet for økt bistand ved reiser. Flertallet fastsatte det årlige beløp for fremtidige utgifter til kr 175 000. Neddiskontert og med tillegg av skatteulempe ble erstatningen fastsatt til kr 4 103 750.
Mindretallet mente at usikkerheten om Bråtane ville få sitt behov for tilsyn og pleie tilfredsstilt gjennom det offentlige, var så stor at hun burde tilkjennes erstatning tilsvarende det lagmannsretten hadde tilkjent.
På lederplass beskrev Aftenposten det opprinnelige tilbud fra selskapet på kr 250 000 som et skambud, og så på dommen som en oppmuntring for dem som er i konflikt med forsikringsselskaper som bestrider deres rett til erstatning (1).
Det er vår erfaring at skadelidte mottar innledende tilbud som langt fra kan sies å være full erstatning. Mange skadelidte gjøres ikke oppmerksom på retten til å la seg bistå av advokat, og at selskapet etter loven plikter å betale utgifter til advokathjelp. Vår erfaring er at skadelidte som tar opp kampen gjennom domstolene, oppnår langt bedre erstatning.
