Elektrostimulering ved urininkontinens hos kvinner

Siden 1992 har Rikstrygdeverket refundert utgifter til elektrostimulatorer for hjemmebehandling av urininkontinens. Avhandlingen rapporterer fra en prospektiv studie av alle kvinner som ble behandlet i Norge i løpet av de 24 første månedene (1992 – 94). Data ble innhentet både fra pasienter og leger ved spørreskjema før og etter behandling.

I løpet av to år ble 3 198 kvinner behandlet, gjennomsnittsalder var 53 år. Ifølge legene hadde henholdsvis 43 % stress-, 15 % urge- og 37 % blandingsinkontinens, mens 5 % av pasientene hadde annen diagnose. Totalt 59 % av pasientene ble klassifisert til å ha alvorlig eller svært alvorlig inkontinens. Halvparten av kvinnene (52 %) brukte langtidsstimulator og 48 % maksimalstimulator. Av de 645 legene som rekvirerte stimulatorer, arbeidet 65 % i allmennpraksis. Imidlertid ble 70 % av stimulatorene rekvirert av leger som arbeidet i sykehus eller spesialister i privat praksis. Gynekologene rekvirerte 53 % av stimulatorene.

Ifølge kvinnenes egen vurdering ble 29 % kurert eller mye bedre av sine symptomer; til sammen 61 % angav bedring. Ifølge legenes vurdering ble 33 % kurert eller mye bedre; totalt 55 % ble bedre. Antall inkontinensepisoder, mengde lekkasje og bruk av bind ble alle signifikant redusert. Totalt 44 % hadde mindre alvorlig inkontinens etter behandling. Behandlingsresultatet syntes å være sterkt avhengig av god aksept av behandlingen.

Til sammen 89 % av pasientene fant stimulatoren lett eller akseptabel å bruke. Halvparten av pasientene hadde ikke noe eller lite ubehag. 9 % mente stimulatoren var svært ubehagelig, vanskelig eller umulig å bruke. Halvparten av pasientene mente de hadde én eller flere bivirkninger relatert til behandlingen, de fleste milde og relatert til lokalt ubehag. Ingen alvorlige tilfeller ble rapportert. Totalt 306 pasienter (12 %) avbrøt behandlingen.

En større andel av gynekologer enn av allmennpraktikere introduserte behandlingen (42 % mot 14 %). Gynekologene rekvirerte stimulatorer både hyppigere og tidligere enn allmennpraktikerne, og det var en tendens til at det var en større andel kvinnelige enn mannlige leger som rekvirerte stimulatorer. I den kontrollerte studien blant allmennpraktikere hevdet rekvirentene å være mer informert om behandlingsalternativet, og de syntes også å ha en mer aktiv holdning til behandling av urininkontinens i egen praksis. Hvor ofte legene møter problemet og hvor interessert de er i det kan forklare forskjellene både mellom gynekologer og allmennpraktikere og innen allmennpraktikergruppen.

Basert på erfaringene fra studien, har hjemmebehandling med elektrostimulering og refusjonsordningen fungert godt både ifølge pasientene og legene, men effekten bør stadfestes bedre ved kontrollerte, randomiserte studier.