Kronisk inflammatorisk tarmsykdom

Pasienter med kronisk inflammatorisk tarmsykdom som behandles i sykehus får ofte ekstraintestinale sykdomsmanifestasjoner, hvorav de revmatiske er hyppigst forekommende. Befolkningsbaserte data som i liten grad påvirkes av pasientseleksjon, er imidlertid mangelvare, og tidligere epidemiologiske undersøkelser av kroniske smertesyndromer samt siccasymptomer og Sjögrens syndrom blant pasienter med kronisk inflammatorisk tarmsykdom foreligger ikke. I tillegg til disse, ønsket man å beregne forekomsten perifer artritt, Bekhterevs sykdom og andre spondyloartropatier ved kronisk inflammatorisk tarmsykdom i en befolkningsbasert pasientkohort seks år etter diagnostisert tarmsykdom.

Studien tok utgangspunkt i 521 pasienter som møtte til klinisk revmatologisk undersøkelse. Pasientene utgjorde 80 % av en befolkningsbasert pasientkohort fra fylkene Aust-Agder, Telemark, Oslo og Østfold (IBSEN-studien). Forekomsten av artritt relatert til kronisk inflammatorisk tarmsykdom ble vurdert epidemiologisk i en tverrsnittsundersøkelse og prospektivt ut i fra forekomsten på diagnosetidspunktet for tarmsykdommen. Kronisk generalisert revmatisk smerte ble evaluert i et direkte pasientintervju og fibromyalgiforekomsten beregnet etter klinisk undersøkelse. Prevalens av Bekhterevs sykdom og av annen spondylopati ble estimert i henhold til aksepterte internasjonale kriterier. Schirmers test, ustimulert sialometri og et strukturert spørreskjema ble benyttet for registrering av tåre og spyttproduksjonen samt siccasymptomer. Forekomsten av Sjögrens syndrom ble evaluert ved de foreslåtte europeiske konsensuskriterier. I fravær av spyttkjertelbiopsier ble minimums- (antatt negativ leppebiopsi) og maksimums- (antatt positiv leppebiopsi) forekomst av Sjögrens syndrom beregnet.

Resultatene viste at 12 % av pasientene hadde hatt perifer artritt relatert til kronisk inflammatorisk tarmsykdom. Dette var en økning fra 4,5 % på denne tarmsykdommens diagnosetidspunkt. Imidlertid var det bare 0,8 % som hadde slik pågående artritt, noe som forklares ved denne artrittens korte varighet, oftest på få uker. Relasjoner til sykdomsutbredelse i tarm, type tarmsykdom, medikasjon eller kjønn ble ikke påvist.

Bekhterevs sykdom affiserte 3,7 % av pasientene med kronisk inflammatorisk tarmsykdom og forekom omkring fire ganger hyppigere hos menn. HLA-B27 forekom hos 73 % av pasientene, noe som er lavere enn ved primær Bekhterevs sykdom. Den høye (22 %) totale forekomsten av spondyloartropati skyldtes hovedsakelig de mange pasienter som fylte de foreslåtte ESSG-kriteriene for udifferensiert spondyloartropati.

Kronisk generalisert muskelsmerte affiserte 7,3 % og fibromyalgi 3,5 % av pasientene. Disse smertetilstandene ble observert oftest hos kvinner (fibromyalgi 6,4 %, kronisk revmatisk smerte 13 %). En betydelig del av pasienter med kronisk inflammatorisk tarmsykdom affiseres dermed av muskel- og skjelettsmerte, men sammenliknet med befolkningsstudier, synes ikke forekomsten å være økt.

Siccasymptomer, redusert tåre- og spyttproduksjon var ikke forskjellig mellom pasienter og friske kontrollpersoner, og forekomsten av Sjögrens syndrom var lav, sannsynligvis ikke høyere enn i den øvrige befolkningen.

Studien bidrar med ny viten om forekomster av revmatiske sykdommer og manifestasjoner blant pasienter med kronisk inflammatorisk tarmsykdom etter et relativt kort sykdomsforløp. Resultatene vil være til nytte både for leger og annet helsepersonell som vurderer og behandler disse pasientene og for pasienter som søker mer kunnskap om sykdommen sin.