Å blåse en lang marsj i det overdrevne karakterjag, samt forlyste de i lasarettet til enhver tid residerende. Se, det er hva 40-årsjubilanten Det Medicinske Blæse & Spadserensemble har vedtektsfestet som sin fremste oppgave.
Hver mandag kl 1957 holder Medicinsk Blæse & Spadserensemble øvelse i Likskjærerstuen på Studenthuset Gade i Bergen. Foto R. Nielsen
Det er første forelesning på medisinstudiet i Bergen. Vi blir kjørt knallhardt av en foreleser som er medisinens svar på Tor Erling Staff. Ethvert forsøk på spørsmål blir enten møtt med et hånlig flir, eller kastes brutalt tilbake til avsenderen. Plutselig kvepper forsamlingen.
30 medisinstudenter i kjole og hvitt, bowler, bulkete messinginstrumenter, kvinende treblåsere og en mistenkelig odør av fest som slett ikke stemmer overens med det ugudelige tidspunktet de må ha stått opp på for å være i auditoriet kl 0845. Humringen brer seg blant tilhørerne
Kun for ekte Herrer
Slik ble vi Bergens-studenter kjent med Det Medicinske Blæse & Spadserensemble (MB&SE) for fire år siden. I 2003 har ensemblet jubileum. Eller som invitasjonen lyder: Jubilatio Ensembliensis Quattorgienti Anni.
I den anledning har vi avtalt et møte med Ingerid Skarstein og Åse Kathrine Wold Johnsen, som bærer titlene Herr Phroeken Phormanden og Herr Phroeken Chunstnerisch. Intervjustedet er ikke tilfeldig. Mandag kveld kl 1913 i MB&SE sin Likskjærerstue på studenthuset Gade. Øvelsen begynner kl 1957. Presis.
− Hvorfor Herr?
− En gammel tradisjon, det er kun herrer i ensemblet, ingen damer eller fruer, bare herrer og herr frøkner.
− Det stemmer dårlig med at det er 70 % kvinner på førstekullet i Bergen?
− Nei, heller ærverdig, svarer Herr Phroeken Phormanden kokett.
− Man må jo se på hva det står for, det å være en ekte Herre. Å føre seg med stil og eleganse, være hensynsfull, men bestemt, å kunne føre en forsamling, å kunne lede sitt folk. Kanskje kvinnebevegelsen har noe å lære av oss? Det er ikke ekte likestilling før kvinnen har lært å være en herre, supplerer hennes medblåser Åse Katrine Wold Johnsen, som også er kunstnerisk leder i MB&SE.
Kulturhunger
− Ære og verdighet preger ensemblet, utdyper Wold Johnsen.
− Vi har en vedtektsfestet hensikt om å «stille den i almuen til enhver tid slumrende kulturhunger, blæse det overdrevne karakterjag en lang marsj, samt forlyste de i lasarettet til enhver tid residerende».
− Vi må hele tiden passe på at våre med-læmmer ikke forderves av plebeiernes kommersielle vandalisme. Den såkalte populærkulturen, legger Skarstein til.
− Videre har vi strenge bestemmelser innen den Dionysos-anarkistiske spillestil.
− Dionysos-anarkistisk?
− Et begrep vår forrige formann, Rosenkranz, innførte for å skildre vår retning. Den greske guden Dionysos var ikke bare vinens gud, men også løssluppenheten, det euforiske, villskapens gud. Anarkistisk fordi vi tror på å gi hvert Læm en sjanse til å utfolde seg mer eller mindre uhemmet, alle er solister. Ensemblet blir på mange måter det eneste gjennomførte modernistiske studentorkester i Norge. Ja, kanskje i hele verden.
− Regulert anarkisme. Et paradoks?
− Ikke helt. Den må reguleres for å hindre impulser utenfra. Derfor får ikke ensemblistene øve mer enn én gang i uken, og de får ikke stemme sine instrumenter. Vi søker instrumentenes iboende, naturlige klang!
Metastase
Det Medicinske Blæse & Spadserensemble ble stiftet 17. mai 1963, og er en metastase fra Medicinsk Paradeorchester i Oslo
− Det har vi ordnet opp i. Ved forrige jubileum fikk vi en skriftlig garanti fra 17. mai-komiteen om at vi for alltid er velkommen til å spille. Det er tross alt for vår fødselsdag man feirer 17. mai, «dies partum ensembliensis». Man nekter ikke julenissen å feire jul!
14. og 15. februar skal de feire sine 40 år. Programmet inkluderer jubileumskonsert, gallamiddag på Grand selskapslokaler og både før- og etterfester så det monner:
Plutselig smeller døren opp. Riktig god aften! lyder det, og hilsener utveksles mellom styremedlemmene og stadig nye lemmer som strømmer til øvelsen. Kjøleskapet åpnes, og snart strømmer tonene utover den en gang så fredelige Gade. Mens ensemblet begynner å terpe på Basin Street Blues, trasker undertegnede ut i bergensregnet og et tykt lag av glinsende, vått løv.
