Rikshospitalets intervensjonssenter er mer enn bare en tumleplass for leger som vil boltre seg med fremtidens teknologi innen bildeveiledet diagnostikk og behandling. Organisasjonsmodellen er også banebrytende. Istedenfor å ansette en stor stab, legges det opp til at avdelingene selv skal stille med personell og pasienter for å utvikle nye metoder innen sine spesialfelter.
– Senterets oppgave er å tilrettelegge for metodeutvikling gjennom dynamiske team, sier professor Erik Fosse som er leder for Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet. Han nevner som eksempler at thoraxkirurgiske prosjekter ledes av thoraxkirurger, nevrokirurgiske av nevrokirurger og gynekologiske prosjekter av leger fra kvinneklinikken.
Kan gjøre alt
«En felles verktøykasse for alle avdelinger ved sykehuset», er en metafor han selv bruker for å beskrive senterets rolle (1, 2). Selv om den faste staben ikke teller flere enn 20 ansatte, er det likevel snakk om en verktøykasse av dimensjoner: Senteret har et operasjonsareal på 700 kvadratmeter i et bygningsanneks som er direkte koblet til det nordvestlige hjørnet av Rikshospitalet, med direkte passasje til radiologisk avdeling og operasjonsfløyene.
Fosse har ledet senteret siden det åpnet i 1996. Hovedoppgaven var å utvikle prosedyrer innen bildeveiledet behandling og minimalt invasiv terapi. Fire år senere flyttet senteret til det nye Rikshospitalet på Gaustad utenfor bykjernen. Senterlederen legger ikke skjul på at han er tilfreds med fasilitetene.
– Her har vi muligheten til å utvide hvis det blir behov for det. Det er viktig å vite når man jobber i en forsknings- og utviklingsavdeling som betjener både Rikshospitalet og andre sykehus, sier han på vei gjennom operasjonsavdelingen i fjerde etasje. Rommene er utstyrt for å utføre alle typer inngrep som de andre avdelingene ved Rikhospitalet tilbyr. Samtidig skal avdelingen kunne fungere som en optimal radiologisk intervensjonsavdeling.
Behandlingslaboratorier
Senteret har tre behandlingslaboratorier. Et av dem er en kombinert operasjons- og angiografistue på 70 kvm. Tidsskriftet er tilskuer når en radiolog gjør angiografi på en pasient som er til kontroll etter å ha vært med i en forsøksprotokoll for bypassoperasjon på bankende hjerte, dvs. hjerteoperasjon uten å bli koblet til hjerte-lunge- maskin.
I operasjonsstuen ved siden av er et team av grønnkledde i gang med et laparoskopisk inngrep. Stuen brukes også til torakoskopiske og andre endoskopiske inngrep, samt til robotassistert kirurgi (3). I tillegg er det alltid beredskap til å konvertere fra kikkhullskirurgi til konvensjonell åpen kirurgi.
Den tredje stuen rommer en åpen magnettomograf, en av 15 i sitt slag i verden. Den består av to vertikalstilte magneter; en konstruksjon der operatøren står inne i tomografen mens han følger med på bildene. Aktiviteten domineres av nevrokirurgiske inngrep, termobehandling, biopsier og nerveblokader.
– Magnettomografen er en prototype og erfaringene fra Oslo vil få betydning for den videre utviklingen av teknologien, sier Erik Fosse.
I etasjen under operasjonsavdelingen finner vi laboratorier for simulatorforsøk og robotkirurgi. I flere av rommene er det svært folksomt. Noen korridorsteg lenger unna er telekommunikasjonsrommet, der videoopptak av inngrep kan overføres direkte fra stuer og fasiliteter ved gastrolaboratoriet, thoraxkirurgisk avdeling og Intervensjonssenteret, til de fleste auditorier ved Rikshospitalet. Det er også mulig å sende videosignaler ut fra sykehuset, via telenett eller satellitt.
Utviklingsenhet
Intervensjonssenteret er løsrevet fra sykehusets klinikkstrukturer. 40 – 50 personer har sitt daglige virke der; halvparten er ansatt ved helseforetaket, mens de øvrige er forskere og stipendiater som lønnes av eksterne prosjektmidler. En tredel har annen bakgrunn enn medisin, i hovedsak er de sivilingeniører og realister.
Senteret samarbeider med en rekke industribedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner. Nylig ble det etablert et forskningssamarbeid med Bedriftsøkonomisk Institutt for å se på organisasjonsmessige konsekvenser av å innføre ny teknologi.
– Senteret er tverrfaglig i sin organisasjon og multidisiplinær i sin kontaktflate. Det må vi være for å følge med i utviklingen innen medisinsk teknologi, særlig innen bilde- og visualiseringsteknikk. Medisin gjør seg stadig mer avhengig av teknologi, og ettersom teknologien er multidisiplinær i sin karakter, utfordrer den våre faglige disipliner. Se bare på hvordan radiologer og kardiologer har tatt i bruk avanserte metoder for koronarintervensjon, en type inngrep som tidligere bare kunne gjøres åpent og invasivt, og derfor lå under kirurgiens domene, sier Erik Fosse.
Han trekker paralleller mellom Intervensjonssenteret og utviklingsenhetene man finner i bilindustrien, der prototyper blir designet og testet ut med tanke på serieproduksjon. På liknende vis ønsker han å gjøre Intervensjonssenteret til et arnested for ideer og nye metoder som kan brukes i pasientbehandling.
– Skal helsevesenet bli mer effektivt, må sykehusene planlegge og rasjonalisere både drift og tjenester, og investeringer må være hensiktsmessige. Intervensjonssenteret kan bidra til dette ved å finne ut hvordan teknologi kan brukes til å gjøre helsetjenesten mer effektiv og forutsigbar, uten at det går ut over kvalitet og tilgjengelighet, sier Fosse.
Intervensjonssenterets oppgave er å finne ut hvordan ny teknologi kan gjøre helsetjenesten mer effektiv og forutsigbar, uten at det går ut over kvalitet og tilgjengelighet, sier Erik Fosse. Begge foto T. Sundar
Utstyrsparken ved Intervensjonssenteret er i første rekke beregnet på kirurgiske og radiologiske teknikker. Her gjør en radiolog angiografi på en hjerteoperert pasient.
Få metodene ut
Når en prosedyre er ferdig etablert ved Intervensjonssenteret, eksporteres den til andre avdelinger ved Rikshospitalet.
– Klarer vi ikke det, vil senteret bare bli en ny flaskehals i systemet, fastslår Fosse.
Så langt har han lyktes i sine ambisjoner; i 1996 lukket barnekardiologene den første atrieseptumdefekten med perkutan intervensjonsteknikk ved Intervensjonssenteret. Nå er dette en rutineprosedyre som utføres i samarbeid mellom kardiologer og radiologer ved radiologisk avdeling. Samme år begynte thoraxkirurgene med kransarteriekirurgi uten bruk av hjerte-lunge-maskin, samt stentgrafting av aortaaneurismer. Arbeidet med å utvikle avanserte laparoskopiske prosedyrer som adrenalektomi, pancreasreseksjon og nefrektomi ble også påbegynt i 1996.
Behandling av uterusmyomer med embolisering av arteria uterina ble etablert i 1998 i samarbeid med kvinneklinikken og radiologisk avdeling. I dag er dette rutinebehandling som utføres ved røntgenavdelingen. Plastikkirurgene etablerte metoden med DIEPP-lapp for brystrekonstruksjon etter kreftoperasjon, en metode som er blitt rutine ved plastikkirurgisk avdeling.
Andre sykehus har også profittert på samarbeid med Intervensjonssenteret. Både Aker og Ullevål universitetssykehus har innført nye laparoskopiske teknikker, etter at sykehusenes kirurger først har fått boltre seg i Rikshospitalets verktøykasse.
Fakta
Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet har som oppgave
å utvikle nye behandlingsmetoder innen bildeveiledet minimalt invasiv terapi
å utvikle nye behandlingsstrategier basert på behandlingsmetodene
å sammenlikne nye og etablerte behandlingsmetoder
å studere de organisasjonsmessige, sosiale og økonomiske konsekvensene av ny teknologi og nye metoder
Senteret er organisert etter en matrisemodell, dvs. at linjeledere under avdelingslederen har ansvar for ulike fagområder (anestesi, radiologi, teknologi, klinikk), mens prosjektledere som fortrinnsvis er rekruttert fra avdelinger og fagmiljøer utenfor senteret, har ansvar for hvert enkelt prosjekt.
Intervensjonssenteret samarbeider med de fleste avdelinger ved Rikshospitalet, og behandler eller undersøker 400 – 500 pasienter årlig. Senteret er også godkjent for forskning på dyr. Virksomheten er inndelt i fire temaområder:
MR-veiledet behandling
annen bildeveiledet behandling
simulator- og robotteknologi
pasientmonitorering, biosensor-teknologi, datakommunikasjon og informasjon
Totale investeringer siden 1996 er på mer enn 80 millioner kroner. Verdien av utstyrsparken anslås til halvparten. Årlig investeringsbehov er 5 millioner kroner. I 2001 var driftsutgiftene ca. 18 millioner kroner, mens verdiskapingen gjennom DRG-systemet var over 21 millioner kroner. Senteret har patentert sju oppfinnelser og har andeler i to teknologiselskaper. Viktige samarbeidspartnere er Norges forskningsråd, Kreftforeningen, Nordisk Råd, Forsk-ningsparken AS på Gaustad, Medin-nova og industriselskapene Silicon Graphics, Siemens og Computer Motion.
Senteret samarbeider også med universiteter i USA og Europa.
– Da vi presenterte en modell for en intervensjonsklinikk som la vekt på horisontal kommunikasjon fremfor hierarkisk styring, og relasjonelle ferdigheter fremfor individuelle prestasjoner, var det som å stikke hånden inn i et vepsebol. Ideen var for radikal for fagmiljøene.
– Hvis legene hadde fått bestemme, er det langt fra sikkert at Rikshospitalet ville ha fått et intervensjonssenter, mener Frode Lærum. Foto T. Sundar
Det sier Frode Lærum, professor i eksperimentell radiologi ved Universitetet i Oslo og leder av fagstyret ved Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet. Da han i 1993 la frem konseptet om et intervensjonssenter for fagmiljøene ved Rikshospitalet, ble han nærmest buet ut av auditoriet.
Motstand og trussel
Lærum smiler av episoden i dag, men fremholder at den var betegnende for revirtenkningen i helsevesenet.
– Tanken om en multidisiplinær enhet tuftet på et nært samarbeid mellom ulike profesjonsgrupper, var truende for mange. Modellen utfordret tradisjonene og konvensjonene i legekulturen, som var preget av individualisme, konservatisme, eiendomsfølelse og økonomiske egeninteresser. Dette har vært særlig merkbart i grensesonen mellom spesialitetene, sier han.
Det var i 1991 at han og kirurgen Arvid Stordahl først lanserte ideen om en intervensjonsklinikk, en ny type sykehusavdeling som skulle samle og utnytte tverrfaglig spisskompetanse (1). Hensikten var å utvikle og raffinere ny teknologi for bildeveiledet diagnostikk og behandling. Modellen la opp til felles arealer, ressurser og innkjøpsrutiner. Innsparingsgevinstene som ble forespeilet ved denne organisasjonsformen, ble brukt som et sentralt argument for å få gjennomslag for ideen.
Lærum og Stordahl mente at intervensjonsklinikken ville gi synergieffekter som økt dynamikk i sykehusorganisasjonen, bedre utnyttelse av teknologi og mer effektiv pa-sientbehandling. Ideen fikk tilslutning fra den daværende ledelsen ved Rikshospitalet. Selv om rammeplanene for det nye sykehusbygget allerede var fastlagt, ble det satt i gang en prosess for å få politisk aksept for et intervensjonssenter. Frode Lærum hadde en sentral rolle i dette arbeidet, men han måtte tåle mye motbør.
Hensiktsmessige beslutninger
Bestrebelsene for å etablere et intervensjonssenter førte frem, og prosjektet fikk støtte fra tre av universitetene, Norges forsk-ningsråd, Legeforeningen og helsemyndighetene. Daværende helseminister Werner Christie argumenterte for at et slikt senter ville styrke kompetansen innen avansert medisinsk teknologi og gi bedre forutsetninger for å treffe beslutninger om utstyrsvalg og for å utvikle nye behandlingsmetoder (2).
I 1995 bevilget Stortinget 90 millioner kroner til oppføring av et intervensjonssenter ved det nye Rikshospitalet, hvorav 8,6 mil-lioner ble avsatt til å bygge en midlertidig prototyp ved det eksisterende sykehusbygget. Bygging av prototypen ble igangsatt høsten 1995, og Intervensjonssenteret ble ferdigstilt på rekordtid. I januar 1996 kom det første utstyret på plass og i juni samme år ble senteret offisielt åpnet av Kong Harald V.
– Uten politisk støtte og initiativ tror jeg ikke at planene ville ha blitt realisert. Til det var motstanden i fagmiljøene for stor. Men holdningene endret seg, og nå blir senteret sett på som en kunnskapsbase både for Rikshospitalet og andre sykehus. Senteret har også vakt internasjonal oppmerksomhet og har vært en foregangsmodell for liknende prosjekter i Canada og Japan, sier Frode Lærum.
Han er ikke i tvil om at senteret har livets rett: – Teknologiutviklingen fremtvinger endringer i opplæring, organisasjonsstruktur og økonomiplanlegging i sykehusene. Jeg ser på Intervensjonssenteret som et unikt verktøy for å overvinne hindringer og å ta hensiktsmessige beslutninger i møtet med ny teknologi.
Fra skepsis til støtte i fagmiljøene
Direktør Åge Danielsen ved Rikshospitalet forsvarer satsingen på Intervensjonssenteret, og mener at den allerede har ført til forbedringer i sykehusets organisasjon og helsetilbud.
Åge Danielsen
– Intervensjonssenteret er en eksperimentell og teknologisk plattform for utviklingen innen diagnostikk og behandling, og er en viktig ressurs for de kliniske avdelingene, sier Åge Danielsen. – Virksomheten ved senteret utfyller den øvrige medisinske forskningen ved Rikshospitalet, og her ligger også senterets berettigelse.
Danielsen viser blant annet til senterets rolle i arbeidet med å prøve ut og implementere nye og skånsomme metoder for koronarintervensjon og koronarkirurgi. Han peker på at senteret har en merkverdig historie, i og med at det ble skapt ovenfra, dvs. etter et rikspolitisk vedtak.
– Jeg tror det er forklaringen på at det var en del betenkeligheter i fagmiljøet da planene ble fremsatt og senteret tatt i bruk. Det var mange som stilte seg skeptiske til en avdeling som ikke vokste frem av seg selv. I dag brukes senteret av miljøene i økende grad, og senteret arbeider offensivt for å utvide kontaktflaten.
– Har Intervensjonssenteret levert varene og er synergieffektene blitt som man ønsket?
– Det vil gå enda noen år før vi kan vurdere dette fullt ut og gi et tilfredsstillende svar. Det tar tid å bygge opp medisinsk teknologi, vi regner med ti års utviklingstid. Forskningen ved Intervensjonssenteret har gitt noen resultater, og jeg venter meg flere uten at jeg vil forskuttere noe som helst, sier Danielsen.
Han mener det tverrfaglige miljøet ved Intervensjonssenteret stimulerer til oppfinnelser og tiltrekker seg firmaer som vil være med på å utvikle ideene videre. Et eksempel er teknologi knyttet til biosensorer, et felt som har stort potensial i vevsdiagnostikken. Danielsen påpeker at senteret allerede har patentert flere oppfinnelser, og vært med på å etablere foretak i kjølvannet av prosjekter og teknologier man har bygd opp.
– Det er en slik snøballeffekt vi ønsker å oppnå, men like fullt er senterets hovedoppgave å drive med ideutvikling til bruk i den kliniske hverdagen.
Intervensjonssenteret kan og bør bli en viktigere ressurs for fagmiljøer utenfor Rikshospitalet, men da må metodekunnskapene eksporteres og spres ut til flere.
– Intervensjonssenteret er en viktig pådriver i arbeidet med å utvikle nye og effektive metoder innen multimodal og minimalt invasiv terapi, sier Arne R. Rosseland som er professor i gastroenterologisk kirurgi ved Aker universitetssykehus.
– Forskning og utvikling er et forsømt område ved norske sykehus. Hvis våre medisinske fagmiljøer skal holde tritt med utviklingen internasjonalt, er vi helt avhengig av å ha godt fungerende kompetanse-sentre som kan drive med metodeutvikling og klinisk forskning, sier Rosseland. Han er opptatt av at Intervensjonssenteret fortsatt må få det ressurstilfanget som trengs for drive med utviklingsarbeid på et høyt nivå, uten å bruke for mye tid og krefter på å skaffe driftsmidler.
Han mener også at senteret bør få en mer sentral rolle i etterutdanningen av visse spesialistgrupper, i første rekke innen kirurgiske og operative fag.
– Det er viktig at et senter som dette eksporterer metodekunnskapene og forskningsresultatene til mer perifere sykehusavdelinger, hvor man kan omsette dette i bedre rutiner og mer effektive prosedyrer, mener Rosseland. Han fremhever Rikshospitalets fortrinn med avansert teknologi og pasienter med sjeldne lidelser, mens andre sykehus betjener store pasientpopulasjoner med vanlige sykdommer.
– Målet bør være å ta i bruk nye metoder og teknikker på flere fagområder og ved flere sykehus. Det vil også gi en mer hensiktsmessig utnyttelse av ressursene. Men det forutsetter et økende samarbeid mellom senteret og sykehusene, for eksempel gjennom utvekslings- og hospiteringsavtaler.
Konstruktivt
– Intervensjonssenteret er å anse som en serviceenhet med spisskompetanse som flere sykehus kan dra nytte av, sier Trond Buanes, professor i abdominalkirurgi ved Ullevål universitetssykehus.
Han benytter Intervensjonssenteret når det iblant er behov for å gjøre særlig krevende inngrep som forutsetter avansert teknologi eller særskilt kompetanse. Både pasient og operatør blir transportert til Intervensjonssenteret, hvor inngrepet kan utføres som et teamprosjekt i et rolig og skjermet miljø.
– Å ha muligheten til å samarbeide med Intervensjonssenteret om prosjekt- eller opplæringsvirksomhet, betyr mye for spesialistmiljøene, fordi det gir en arena for konstruktive og problemorienterte tilnærminger til faget, sier Buanes.
