Alkoholmisbruk – hvilke konsekvenser har det for familiemedlemmene?

Materiale og metode

For å belyse generell kunnskap om dette vanskelige feltet presenteres først en oversikt over en kartlegging av somatoforme symptomer blant alle som deltok i behandlingsgrupper for pårørende ved Borgestadklinikken i årene 1987 – 91 og 1994 – 97, til sammen 273 personer. Det var 230 kvinner og 43 menn i alderen 21 til 72 år, med gjennomsnittsalder på 38 år. Ca. 80% var pårørende til alkoholikere. Det dreide seg i mange tilfeller også om blandingsmisbruk der alkoholbruk spilte stor rolle. De øvrige var pårørende til stoffmisbrukere. Pasientene ble henvist til Borgestadklinikken gjennom egen lege eller sosialtjenesten.

Tallene blir fremstilt som enkel statistikk gjort på en selektert gruppe, og representativitet og genereliserbarhet er ikke trukket inn.

Resultater

De somatiske plagene som er omtalt, ble oppfattet som somatoforme symptomer der livssituasjonen var en direkte eller sterkt medvirkende årsak. Det er ikke tatt med somatiske symptomer som åpenbart hadde andre årsaker. Ved kartleggingen kom det frem at seks hovedsymptomer var hyppige blant de ulike pårørendekategoriene (tab 1).

Diskusjon

Jeg ønsker her å gi informasjon om pårørendes situasjon og reaksjoner hentet fra litteratur (1 – 3), supplert med medarbeideres og egen lange erfaring. Resultatene fra kartleggingen utdypes noe.

Svært mange av de pårørende hadde hatt betydelig anspenthet i muskulaturen. Fysikalsk behandling hjalp kun kort tid, plagene kom ofte tilbake etter få dager. Mange hadde hatt lange sykmeldingsperioder og stort forbruk av muskelavslappende midler.

Hos pasienter med hodepine hadde analgetikaforbruket i noen tilfeller vært inngangsport til medikamentavhengighet.

Obstipasjon var et betydelig problem hos voksne barn av misbrukere. Ofte ble tilstanden forverret av overdreven laksantiabruk. Flere hadde vært innlagt i sykehus for akutt abdomen som barn, men man fant sjelden fysiske årsaker til plagene. Emosjonelle faktorer spiller en stor rolle ved magesmerter (8) og kan være årsak til akutte residiverende magesmerter hos barn i 60 – 70% av tilfellene. I mange tilfeller bedrer symptomene seg i voksen alder, men kommer tilbake dersom opplevelser og utrygghet fra barndommen repeteres eller imiteres på grunn av en rusmiddelbrukende partner.

I enkelte familier kan det forekomme akutte, svært dramatiske situasjoner i forbindelse med rusatferd. Gjentatte trusler mot eget eller andres liv eller vitale funksjoner kan forårsake paresevarianter, noe som er kjent også i forbindelse med andre store stressbelastninger (9).

Ut fra viten om sammenheng mellom store, gjentatte psykiske påkjenninger med dårlig bearbeiding og akutte og kroniske symptomer fra kropp og sinn er det kjent at belastninger innen rusfamilier gir store, langvarige utslag, som forskjelligartet psykisk ubalanse, atferdsendring, symptomer fra det vegetative nervesystem og det hormonelle system. Symptomene er avhengig av pressituasjonenes varighet, kontinuitet og hyppighet, samt av hjelp og avlastning. Av betydning er også alder, arv og personlige evner til å finne løsninger. Reaksjonsmønstre fra det sympatiske nervesystem kan være genetisk betinget (10). Innen visse familierelasjoner spiller tillærte reaksjonsmønstre stor rolle.

Alkoholmisbrukernes nærmeste familie blir ofte utsatt for stort og vedvarende press. Det kan være viktig å bevare fasaden, eller familiemedlemmene kan bli truet til ikke å fortelle om hva som skjer. For mange virker derfor livssituasjonen fullstendig låst. Dette gjelder alle kategorier pårørende, men verst er situasjonen for barna (1, 11 – 14).

Barna opplever ofte:

Barna opplever at det er umulig å hente hjelp og støtte fra utenforstående, i mange tilfeller fordi de ikke vet at det finnes et hjelpeapparat eller ikke våger å nyttiggjøre seg det. De blir værende i en situasjon med konstant psykisk press. Seksuelle overgrep kan også forekomme. Av frykt for at situasjonen skal forverres ytterligere får slike katastofer sjelden utløp i adekvate løsninger og reaksjoner. Hendelsene blir lagret uten bearbeiding.

Hos barn fra hjem med alkoholproblemer kan man ofte observere (1):

Noen av barna har dessuten dårligere utgangspunkt på grunn av lav fødselsvekt, mental dysfunksjon eller misdannelser som følge av mors alkoholbruk i svangerskapet. Hyperaktivitet, store mestringsproblemer og større atferdsavvik kan også være uttrykk for alkoholskader fra fosterstadiet (føtalt alkoholsyndrom eller føtale alkoholeffekter) (15).

De større barna og voksne som har vokst opp i alkoholbelastede familier, har ofte relasjonelle problemer. Identitetskonflikter, lav selvfølelse, vansker med å sette ord på følelser, undertrykking av glede og sorg, avmakt overfor omgivelsene og overdreven forståelse overfor andre er vanlige mønstre. Skyld- og skamfølelse er belastende over år (16). Noen får etter hvert psykiske forstyrrelser som apati, depresjonsperioder og angstproblemer. Suicidaltanker og -forsøk samt spiseforstyrrelser forekommer blant tenåringer og voksne barn.

Partnere får ofte problemer direkte knyttet til alkoholbrukerens atferd, som krenkelser, trusler og vold. Ofte tar partneren del i tildekkingen av problemene utad, og blir delaktig i alkoholbrukerens mønster. Løsningsforsøk mislykkes stadig. Etter hvert kan det komme psykiske og psykosomatiske reaksjoner. Det er viktig å være klar over at ulike psykiske reaksjoner kan vedvare eller oppstå mange år etter at barna eller partneren har kommet ut av den pressede livssituasjonen.

Det finnes naturligvis også pårørende som ikke har særlig avvik eller reaksjoner. Enkelte pårørende har stort medikamentforbruk. Mange voksne barn og partnere har hatt så store smerter, nerveproblemer og søvnvansker opp gjennom årene at de regelmessig har fått utskrevet vanedannende midler, spesielt benzodiazepiner og opiater. De terapeutiske effektene er gjerne kortvarige, og avhengighet inntrer ofte raskt. Ifølge en undersøkelse fra Buskerud i 1995 hadde 20  % av 233 pasienter hos allmennpraktikere fått utskrevet psykofarmaka når sosiale problemer var av betydning for helseproblemet som var grunnen til at de oppsøkte lege (17).

Observasjoner og hjelpetiltak

Det er spesielt viktig å være oppmerksom når symptomene ikke står i forhold til de sosiale opplysninger som blir gitt, f.eks. hvis et barn har konsentrasjonsproblemer, hyppige mageproblemer eller hodepine, mens de foresatte forteller om ordinære forhold i hjemmet (1). Det er viktig ikke å gi seg for lett i letingen etter konkrete holdepunkter for at de kan lide overlast. Det er viktig at man har som mål å forebygge ytterligere forverring like mye som å behandle aktuelle symptomer.

I noen tilfeller får man visshet eller mistanke om så graverende problemer at man bør konferere med helsesøster, skolepsykolog eller andre instanser som har tilknytning til familien eller personer som har kunnskap om slike problemer generelt. I noen tilfeller skal man melde fra til barnevernet slik at de må avgjøre om det skal iverksettes tiltak (18).

Overfor leger presenterer de voksne pårørende ofte først og fremst sine somatiske plager, dernest sine psykiske symptomer. Symptomene som er nevnt ovenfor skiller seg nødvendigvis ikke fra følgetilstander med bakgrunn i andre store og langvarige påkjenninger (10).

Det er nødvendig med god kartlegging. Problemene er ofte størst der de er mest skjult. Stikkord må være å bryte tabuforestillinger og alminneliggjøre problemene. Det kan være vanskelig, for benekting er ytterst vanlig. Jo mer de pårørende føler at de har et problem til felles med andre, desto større sjanse er det for at de åpner seg. Tillitsforhold og empati er viktig.

Kartleggingen bør inneholde sosiale opplysninger fra barndom, oppvekst og voksen alder, spesielt med tanke på alkoholbruk i nær familie. Man bør stille spørsmål om plager innenfor hver av de nevnte symptomgruppene og om eget forhold til rusmidler. I perioder med forverring bør plagene relateres i tid til sosiale opplysninger. Det kan være aktuelt å henvise til relevant organspesialist for å utelukke andre fysiske lidelser, særlig ved langvarige somatiske symptomer (10). Som ved somatoforme tilstander generelt er det viktig å være nøye med presentasjonen av negative funn.

Det anbefales å være svært tilbakeholden med forskrivning av vanedannende medikamenter til denne pasientgruppen. Antidepressiver eller ikke-vanedannende nevroleptika kan være indisert i enkelte tilfeller. Kun unntaksvis anbefales å henvise til fysikalsk behandling i innledningsfasen. Sosiale tiltak er svært viktige. Sosialtjenesten kan være en viktig samarbeidspartner. Noen ganger bør man gi råd om å ta kontakt med politi, advokat, barnevern, frivillige organisasjoner o.l.

Det er nødvendig å bruke tid, helst hyppige konsultasjoner. Det kan være riktig å gjenta tidligere spørsmål som er stilt. Sannhetsgehalten i svarene øker som regel med tilliten og alminneliggjøringen av problemene.

Det er nødvendig for legen å være orientert om de henvisningsmulighetene som foreligger – psykolog, familierådgivningskontor, psykiatrien eller rusmiddelinstitusjoner med pårørendebehandling.

Det anbefales først og fremst å ta kontakt med de regionale kompetansesentre for rusmiddelrelaterte problemer for å få råd om henvisningsmuligheter. Enkelte rusmiddelinstitusjoner tilbyr familierettet pårørendebehandling, individuell behandling, polikliniske grupper eller heldøgnsopplegg for hardt belastede partnere og voksne barn. Egne gruppetilbud for barn finnes også (19). Al-Anon, en bevegelse med likhetstrekk med AA (Anonyme Alkoholikere), har vært aktiv i en årrekke. Deltakerne er i hovedsak partnere til personer med alkoholproblemer.

Barn, partnere, søsken og foreldre til rusmiddelbrukere har mange fellestrekk i reaksjonsmønstre og symptomer. Mulighetene til å få løst situasjonen er likevel forskjellige (11 – 12). Mer differensiering i diagnostisering og behandling har vist seg å være nødvendig for de ulike kategorier av pårørende. Enkelte institusjoner har utviklet spesialkompetanse i behandling av pårørende, bl.a. A-Senteret i Stavanger, Borgestadklinikken i Skien og A-Klinikken i Kristiansand.

Ved tidlig intervensjon overfor disse pasientene, i særdeleshet barna, kan man redusere lidelser og plager senere i livet. Dette har også samfunnsøkonomiske aspekter.