Stortingsmelding nr. 16 (2002 – 2003) om folkehelsepolitikken, som er tilgjengelig på Internett (1), berører kommuneleger og samfunnsmedisinere på flere måter. Følgende problemstillinger er blant de mest aktuelle:
I punkt 12 presiseres: «et av formålene med en sterkere satsing på folkehelsearbeidet er å vri samfunnets samlede innsats på helsefeltet fra det kurative mot det forebyggende. Ved å prioritere opp de forebyggende innsatsene, vil vi på sikt bidra til å bremse eller lette det stadig økende kostnadskrevende presset på de kurative tjenestene».
Er det mulig å få til en slik prioritering innenfor fastlegeordningen? Finnes det incentiver som kan stimulere fastlegene til å vektlegge forebygging bedre enn i dag?
I meldingens punkt 9.3 står det at «det er særlig tre problemer som er knyttet til samfunnsmedisinen: For det første har den medisinske legespesialiteten uklar profil og innhold. For det andre er det liten interesse for samfunnsmedisin blant legene. For det tredje er det vanskelig å rekruttere leger i kommunelege I-stillinger rundt om i landets kommuner».
Finnes det mulige incentiver som kan stimulere legene til økt interesse for samfunnsmedisin og kommunelege I-stillinger? Bør leger i større grad påta seg (og kvalifisere seg for) helseledelse fremfor «bare å være rådgivere» for politikere og andre profesjoner som i dag påtar seg lederansvar innenfor samfunnsmedisinske oppgaver/prosjekter? Er interkommunalt samarbeid innen samfunnsmedisinen veien å gå?
I meldingens punkt 9.5 står det at «det er viktig å legge til rette for en fleksibel bruk av personellressursene. Det er derfor aktuelt å vurdere endringer i regelverket (kommunehelseloven) slik at det ikke legger begrensninger på hvem som foretar og står ansvarlig for helsefaglige vurderinger i den kommunale saksbehandlingen – så lenge vurderingen sikrer at lokale beslutninger tas på et faglig forsvarlig grunnlag». I meldingens boks 9.13 står det at «regjeringen har som hovedintensjon å dreie fokus fra sektor til kommune og fra aktører til oppgaver – dvs. en ytterligere tilpasning til kommuneloven».
Kan det å dreie fokus fra sektor til kommune bety at oppgavene dreies mer bort fra helsesektoren og samfunnsmedisinen? Betyr det at hvis fokus dreies fra aktører til oppgaver, så vil kommunelegenes rolle i folkehelsearbeidet kunne bli ytterligere nedtonet – det vil si at legene kan bli ytterligere marginalisert på den samfunnsmedisinske arena? Er samfunnet og folkehelsen tjent med en slik utvikling? Vil en slik utvikling i tilfelle kunne svekke eller styrke intensjonene som er nevnt i meldingens punkt 12?
