Et antistoff som hemmer adhesjon og migrasjon av aktiverte immunceller, har positiv effekt ved multippel sklerose.
De inflammatoriske hjerneforandringene ved multippel sklerose (MS) er antatt å representere autoimmune reaksjoner der aktiverte lymfocytter og monocytter er involvert. a₄-integrin, også kjent som VLA-4, er ett av mange adhesjonsmolekyler på slike cellers overflate og spiller en viktig rolle for lymfocytters og monocytters evne til å binde seg til karvegger og for ekstravaskulær migrasjon ved inflammatoriske prosesser.
Basert på lovende resultater fra dyremodeller og en mindre klinisk studie, ble 213 pasienter med attakkvis eller sekundær progredierende multippel sklerose randomisert til å få enten 3 eller 6 mg natalizumab, en a₄-integrin-antagonist, per kilogram kroppsvekt eller placebo intravenøst hver måned i seks måneder (1). I behandlingsperioden var antall nye MS-lesjoner ved månedlig MR-undersøkelse henholdsvis 0,7, 1,1 og 9,6 per pasient i de tre gruppene (p < 0,001), og henholdsvis 13, 14 og 27 pasienter i hver gruppe (p = 0,02) fikk nye kliniske utbrudd i perioden. Basert på en VAS-skala var pasientrapportert velvære signifikant bedre i behandlingsgruppene.
– a₄-integrin ser ut til å være særlig viktig for at sirkulerende aktiverte T-lymfocytter, monocytter og makrofager kan migrere over blod-hjerne-barrieren i sentralnervesystemet, forklarer overlege Kjell-Morten Myhr ved Nasjonalt kompetansesenter for multippel sklerose, Haukeland Universitetssykehus. Også andre immunmodulerende stoffer som betainterferon og glatirameracetat har i store randomiserte studier vist positiv effekt ved multippel sklerose, men natalizumab ser ut til å virke mer spesifikt enn disse. Selv om bivirkningene var få, er langtidseffekten av behandlingen foreløpig uklar, sier Myhr.
