Bruk av alternativmedisinsk behandling ved norske sykehus

Materiale og metode

Våren 2001 ble et spørreskjema sendt til alle landets somatiske og psykiatriske (private og offentlige) sykehus (N = 112). Skjemaet ble adressert til sjeflegen, og ble returnert fra 105 av 112 (svarprosent 94). Seks av sykehusene som ikke returnerte skjemaet var små enheter underlagt større sykehus eller enheter med spesialfunksjon (f.eks. revmatismesykehus). Sjeflegen skulle oppgi om akupunktur, homøopati, soneterapi, urtemedisin, alternativt kosthold eller annen alternativ metode (med spesifikasjon) var i bruk ved sykehuset. I tillegg bad vi om at eventuell kontaktperson ble oppgitt.

Oppgitte kontaktpersoner ble høsten 2001 kontaktet for et strukturert intervju per telefon. Intervjuet inneholdt spørsmål om årstall og motiv for oppstart, hvilken pasientgruppe som fikk behandling, indikasjoner for behandling, bakgrunn og ev. krav til utdanning av utøverne, pågående forskningsprosjekter tilknyttet behandlingen, interesse for å delta i fremtidig forskningsprosjekt, hvorvidt ansatte tilbys alternativmedisinsk behandling, om informasjon om alternativ behandling ble gitt ved forespørsel fra pasientene og utøvernes egen oppfatning av om de selv drev med alternativ behandling.

Vi oppnådde kontakt med alle sykehusene som hadde oppgitt at de tilbød alternativmedisinsk behandling. Ved fire ble tilbudet ikke lenger gitt, ettersom utøver enten hadde sluttet ved sykehuset eller sluttet med behandlingen på eget initiativ. Ved tre sykehus var utøveren enten langtidssykmeldt eller hadde nylig overtatt behandlingen og kunne derfor ikke besvare spørsmålene. Disse sju sykehusene er ikke inkludert i resultatene fra det oppfølgende intervjuet, men er inkludert i angivelse av antall sykehus som tilbød alternativmedisinsk behandling våren 2001.

Resultater

Diskusjon

Studien viser at om lag hvert fjerde sykehus i landet tilbyr en eller annen form for alternativmedisinsk behandling til noen av sine pasienter. 18 av 28 enheter tilbød kun akupunktur.

Med en responsrate på 94 % er det liten usikkerhet omkring hvor mange norske sykehus som tilbyr alternativmedisinsk behandling.

Vår beskrivelse av utbredelsen av bruk av alternativmedisinsk behandling er basert på den lokale sjefleges definisjon av slik behandling og vedkommendes oversikt over hvilken behandling som tilbys ved sykehuset. I det oppfølgende telefonintervjuet var kun 12 utøvere enige med sin sjeflege i at de tilbød alternativmedisinsk behandling. Slik sett kunne bruken være overvurdert av sjeflegene. Samtidig hadde imidlertid noen utøvere kjennskap til bruk av alternativmedisinsk behandling ved flere sykehus, og i noen tilfeller mer utbredt bruk innen eget sykehus. Omfanget av alternativmedisinsk behandling kunne dermed også ha blitt undervurdert. Vi vet imidlertid ikke hvor mange sykehus som tilbyr, men ikke rapporterer bruk. Vårt totalestimat om bruk på om lag en firedel av norske sykehus kan derfor være rimelig nær sannheten. Dersom akupunktur ikke klassifiseres som alternativmedisinsk behandling, ville anslaget over antall sykehus som tilbyr alternativmedisinsk behandling blitt omtrent ett av ti i stedet for ett av fire.

Av utenlandske studier fremgår det at noen skolemedisinske sykehus i Vesten tilbyr alternativmedisinsk behandling (11 – 13), men noen systematisk oversikt er, så vidt vi har oversikt over, ikke tilgjengelig. I Tyskland benyttes akupunktur ved 77 % av smerteklinikkene (1).

Alternativmedisinske terapiformer og alternativmedisinske terapeuter har ikke noen formell plass i helsevesenet. Det ser likevel ut til at flere norske sykehus introduserer eller stilltiende aksepterer bruk av alternativmedisinsk behandling innenfor sine vegger. Hva dette kan skyldes, er det vanskelig å si, men egenbruken av slik behandling blant medisinsk personell (5 – 8) kan være en viktig faktor. Det oppgitte motiv i denne undersøkelsen for oppstart av alternativmedisinsk behandling var nesten utelukkende den sykehusansattes sterke tro på metodens supplerende effekt. Også på dette området ser det altså ut til at pasientetterspørsel i liten grad styrer innføringen av en ny behandlingsmetode.

Hvis alternativmedisinsk behandling blir mer vanlig på norske sykehus, vil det trolig oppstå en diskusjon om hvem som skal stå for behandlingen. Vår undersøkelse har vist at det hovedsakelig er offentlig autorisert/godkjent medisinsk personell som yter disse tjenestene. Kun i ett tilfelle ble pasienter behandlet av ekstern alternativmedisinsk utøver. Det er dog ikke nødvendigvis skolemedisinere med tilleggsutdanning innen alternativ medisin som er de beste utøvere. Dersom det blir egen autorisasjon for nye grupper av alternativmedisinere, vil utfordringen for norske sykehuseiere kunne bli akutt.

Det later til at det skarpe skillet mellom den skolemedisinske og den alternativmedisinske behandlingsarena er begynt å svekkes selv i institusjonshelsetjenesten. Det er et stort behov for kunnskap blant norske sykehusansatte om mulighetene og begrensningene ved de alternativmedisinske behandlingsmetodene. Forskning er viktig i denne sammenheng, for å gi pasientene best mulig forskningsbasert hjelp for sine plager.