Truls E. Bjerklund Johansen gir i en artikkel i Tidsskriftet nr. 2/2003 en kort oversikt over medikamenter mot urininkontinens (1). Han skriver at urgeinkontinens skal behandles med antikolinergika med tolterodin som førstehåndspreparat og at pasienten skal henvises til urolog dersom primærbehandlingen ikke har effekt.
Jeg savner en henvisning til at det også finnes ikke-medikamentelle behandlingsformer ved urgeinkontinens. Slik det er fremstilt i artikkelen, får leseren inntrykk av at det kun er tablettbehandling som er indisert. Imidlertid kan pasienter med urgeinkontinens også ha nytte av blæretrening, bekkenbunnstrening, livsstilsråd og elektrostimulering. Mange former for overaktiv blære, inkludert urgeinkontinens, er vanskelige å behandle, og det er nyttig å ha flere strenger å spille på. Som forfatteren selv påpeker, har antikolinergika ofte begrenset effekt. I tillegg skriver han at pasientene skal henvises til urolog dersom primærbehandlingen ikke har effekt. Jeg vil minne om at det er to andre yrkesgrupper som nok håndterer flere inkontinenspasienter enn urologene og som kan være vel så aktuelle å henvise til, nemlig gynekologer og uroterapeuter. Pasienter med inkontinens bør utredes og behandles av helsepersonell med spesiell interesse og kompetanse. Hvilken spesialitet vedkommende representerer, er mindre interessant, og pasienten bør henvises til den lokale ekspert/poliklinikk uten hensyn til spesialitet.
Ved mange gynekologiske poliklinikker er det etablert betydelig kompetanse og gode rutiner for håndtering av pasienter med inkontinens. Vi har også en relativt ny yrkesgruppe med økende antall utøvere i Norge, nemlig uroterapeutene. Disse er spesialutdannet til å hjelpe både kvinner og menn med dysfunksjon i de nedre urinveier og bør i mange tilfeller være et naturlig førstevalg ved henvisning av inkontinenspasienter.
