Tidsskriftet har hatt en interessant diskusjon omkring sengebehovet i medisinske avdelinger (1 – 3). Det er gledelig at det nå omsider synes å være en økende forståelse for at sengetallet i de medisinske avdelingene må opp. Ved St. Olavs Hospital har legestillingene og sykepleierstillingene økt med hhv. 37 % og 30 % fra 1995 til 2001, samtidig som sengetallet er blitt redusert med 2 % (4). Forutsatt at pasienttyngden ikke har endret seg, skulle man i 2001 ha kunnet dekke legetjenesten for 1 089 innlagte pasienter, mens det gjennomsnittlige belegget bare var 793 pasienter. Når sykehuset i 2001 likevel bare hadde 939 normerte senger og totalt 308 751 disponible sengedøgn (gjennomsnittlig 846 senger), sier det seg selv at beleggsprosenten ved de mest pressede avdelinger må bli høy, og at det blir mange korridorpasienter.
Nå er det ikke primært antallet innleggelser som er av betydning for dette behovet (2), men snarere den økningen i liggedøgn som denne økningen eventuelt fører med seg. Ved St. Olavs Hospital har antall innleggelser de siste ti årene økt med 35,5 %. Fra 1999 til 2001 har imidlertid antallet liggedøgn (behov for senger) faktisk gått ned. Overbelegget på årsbasis skyldes særlig manglende utnytting av eksisterende sengeressurser under ferieavvikling og høytider. Dette viser at det ikke er noen direkte sammenheng mellom økningen i antall innleggelser og behovet for senger, bl.a. fordi antallet korridorpasienter er vel så avhengig av hvor effektivt vi klarer å få pasientene gjennom behandlingsforløpet.
På den annen side ville det kunne bedre kvaliteten på behandlingen og kanskje også den medisinske effektiviteten, dersom liggetiden var mer «romslig». Antakelig brukes det uforholdsmessig mye ressurser på å administrere pasientene i en overfylt avdeling. Slike ressurser kunne vært brukt på behandling av et større antall pasienter, dersom disse pasientene hadde ligget i en avdeling med et sengetall som gav et normalt belegg. Ikke minst fordi svært mange pasienter i en indremedisinsk avdeling er gamle med sammensatte lidelser og lengre tilhelingsprosess (1), kan dette være et viktig kvalitetsforbedrende tiltak. Det er vel bl.a. ut fra slike vurderinger at man har ansett en beleggsprosent på 85 som optimal i en avdeling med mye øyeblikkelig hjelp. Samtidig ville en slik økning i liggetiden representere en minimal kostnadsøkning.
