Etter flere innlegg i avisene om ultralyd, husket jeg en historie fra 1960-årene.
I årene 1964 – 66 arbeidet jeg ved barnekirurgisk avdeling ved The Children’s Hospital i Boston. Der hadde de nylig anskaffet et ultralydapparat. Selv om bildene var temmelig uskarpe, klarte jeg å fremstille hjernesvulster, blødninger i hjernen og vannhode hos barn. Jeg skrev et manuskript om mine funn, og etter at den svenske nevrokirurgen L. Leksell i 1955 publiserte sin artikkel «Echo-encephalography I. Detection of intracranial complications following headinjury» i Acta ChirurgicaScandinavica (1), tenkte jeg det var passende at mitt arbeid kunne bli utgitt i det samme tidsskriftet. Jeg sendte det derfor til en professor ved nevrokirurgisk avdeling, Rigshospitalet i København.
Til min store forbauselse ble min artikkel refusert med følgende begrunnelse: «Ultralyd vil aldri bli aktuell undersøkelsesmetodikk i medisinen!» Hvor feil kunne han ta!
Nå fikk jeg artikkelen utgitt i tidsskriftet Neurology (2). Arbeidet var for øvrig det første som beskrev ultralyd hos barn med vannhode.
Det er ikke første gang en såkalt kapasitet innen medisinen har tatt feil.
