Old Drupal 7 Site

Carotiskirurgi for forebygging av hjerneslag

Gustav Pedersen, Steinar Aune Om forfatterne
Artikkel

Trombendarterektomi av a. carotis ved symptomgivende høygradig stenose er et profylaktisk inngrep for å unngå at pasienten skal få hjerneslag. Rolf Hanoa tar i Tidsskriftet nr. 6/2003 prisverdig opp viktige aspekter vedrørende carotiskirurgien i Norge (1). Han skriver at «i Norge er det langt igjen til å gjennomføre selv et lavt estimat av behovet for carotiskirurgi». Denne påstanden er ingen overdrivelse.

Alle pasienter med symptomgivende høygradig carotisstenose bør bli vurdert for operasjon. Operasjonens nytteverdi er, som Hanoa skriver, godt dokumentert. Operativ behandling kan gjøres med lav risiko, og det er få kontraindikasjoner. Høy alder er ingen kontraindikasjon, det er vist at resultatene for pasienter over 80 år er minst like gode som hos yngre (2). Mange pasienter med høygradig carotisstenose er asymptomatiske inntil de får hjerneslag. Disse pasientene har ubehandlet en betydelig risiko for å få et nytt hjerneslag, og det er nettopp dette som skal forebygges ved operasjon.

Forekomsten av hjerneslag i Norge er beregnet til 11 000 nye tilfeller per år. Carotisstenose er antatt å være årsak til hjerneslag i 20 – 30 % av tilfellene. Et forsiktig estimat blir dermed at 2 000 – 2 500 hjerneslag per år skyldes dette. Antall aktuelle operasjonskandidater vil være noe lavere på grunn av en viss seleksjon, men det er grunn til å tro at en betydelig andel vil kunne tjene på operativ behandling. I Norge utføres det for tiden ca. 300 carotisendarterektomier per år. Det er altså en stor diskrepans mellom antall pasienter som kunne ha vært kandidater for operativ behandling og de som faktisk blir operert.

Mange med høygradig carotisstenose er altså asymptomatiske inntil de debuterer med hjerneslag. Disse pasientene innlegges enten i nevrologiske eller medisinske avdelinger. For behandlere er det viktig å huske på at alle pasienter med gjennomgått hjerneslag skal utredes med ultralydundersøkelse av halsarteriene. Dersom det foreligger en høygradig carotisstenose, bør pasienten bli vurdert for operativ behandling.

En betydelig økning av det årlige nasjonale operasjonsvolumet er sannsynligvis nødvendig for å nå en målsetting om et fullverdig behandlingstilbud for carotispasientene. Dette er imidlertid avhengig av tilgang på ressurser, kunnskapsnivå og graden av samarbeid mellom de ulike avdelingene som håndterer disse pasientene.

Anbefalte artikler