I Tidsskriftet nr. 4/2003 gir Bengt-Lasse Lund i NOR Gjensidige Forsikring en oversikt over støtteordninger som kan tre i kraft ved uførhet (1). Lund er bekymret over forsikringsselskapenes utgifter til disse ordningene. Som eksempel viser han til at en ufør person kan få 4,6 millioner kroner i skattefri engangserstatning i tillegg til en månedlig bruttoutbetaling på ca. 65 000 kroner.
Private forsikringsordninger er en sak mellom forsikringsselskapene og dem som tegner forsikring. Mitt anliggende her er ansattes rettigheter ved yrkesskade, rettigheter som reguleres av folketrygdlovens kapittel 13 og lov om yrkeskadeforsikring. De summene Lund viser til, er hinsides det som er aktuelt for det store flertallet, som ved uførhet er avhengig av disse kollektive ordningene.
Lov om ykesskadeerstatning ble innført i 1990 for å utfylle rettighetene i lov om folketrygd for å sikre likhet og rettferdighet. Til sammen skal de to lovene kompensere for det økonomiske tapet som personer med yrkesskade og yrkessykdom ville lide uten dem. Disse rettighetene gjelder likevel ikke for personer som blir uføre på grunn av muskel- og skjelettlidelser eller psykiske lidelser, selv om disse skulle være forårsaket av forhold i arbeidet. Disse to gruppene, som til sammen utgjør hovedtyngden av uføretrygdede, er henvist til en årlig trygdeutbetaling på ca. to tredeler av tidligere lønn, i gjennomsnitt anslagsvis 135 000 kroner per år.
De gunstigere ordningene for yrkesskadede gjelder bl.a. for personer med arbeidsbetinget lungesykdom (astma, silikose, kreft), toksisk hjerneskade eller alvorlig kronisk eksem. En person på 46 år som er 100 % arbeidsufør, vil få ca. 1,2 millioner kroner etter lov om yrkesskadeforsikring som kompensasjon for tapt fremtidig inntekt frem til pensjonsalder. Dette tilsvarer ca. 66 000 kroner per år. I tillegg kommer den årlige uføretrygden og en engangsutbetaling for medisinsk men. For en person med toksisk hjerneskade vil menerstatningen utgjøre ca. 70 000 kroner. Dette er andre tall enn dem Lund presenterer.
Fra mitt ståsted er ikke problemet at trygde- og forsikringsordningene er for gode, men at det er et betydelig underforbruk av dem, slik vi fant i en undersøkelse for noen år siden (2). Flere andre har vist at det er en betydelig underrapportering av yrkesbetingede lidelser, noe som taler for et underforbruk av rettigheter. Vi arbeider for tiden med en undersøkelse av personer meldt til Arbeidstilsynet med yrkesastma, og vi ser det samme der. Bare et fåtall slike skader blir erkjent som yrkessykdom, og mange som blir erkjent, fører med seg betydelige økonomiske tap uten at det blir søkt om å få skaden godkjent som yrkesbetinget.
