Jeg er, i likhet med Christian F. Borchgrevink (1) og Svein Tore Baksaas (2) forbauset og skuffet over Legeforeningens håndtering av generalsekretærkonflikten. Sentralstyret og president har åpenbart ønsket å legge lokk på all ekstern informasjon – for å skjerme Magne Nylenna? eller seg selv?
I Nina Husoms referatet fra det ekstraordinære landsstyremøtet på Lillestrøm (3) står det at Nylenna selv på forhånd har gitt skriftlig samtykke til at saksdokumentene som omhandler sentralstyrets håndtering av konflikten skal åpnes for landsstyredelegatene. Etter åpenbar intens lobby-virksomhet («det er tydelig at noen har snakket med ganske mange på forhånd») gir imidlertid den påfølgende avstemningen – hvor utrolig nok også sentralstyret har vært stemmeberettiget! – et knapt flertall for ikke å åpne disse dokumentene. Hele den etterfølgende debatten er dermed i praksis båndlagt i og med selvpålagt full taushet og tåkelegging om sakens konkrete innhold og forløp.
For min del gir denne håndteringen en bekreftelse på at det har vokst frem en ukultur i Legeforeningen som det snarest må ryddes opp i. At landsstyredelegatene aksepterer en total tildekking fra ledelsens side er uforståelig. Det fører, for å bruke Baksaas’ ord, til grobunn for spekulasjoner i mange varianter. Og delegatene: Er de så fullstendig paralysert og smittet av sin egen og andres veltalenhet at de er døve for kravene fra medlemmene om informasjon? Mye tyder på at mange gjengangere i landsstyret har sittet for lenge på delegatrumpa og bør overlate taburetten til friskere krefter.
Saken er jo svært alvorlig. Generalsekretæren har sluttet frivillig (?) eller fått sparken (?) etter å ha vært utsatt for «i nærheten av trakassering». Prosessen i sentralstyret er eksempel på hvordan gruppedynamikk og vanlige mennesker kan bli grove mobbere (Fosse). Samarbeid, megling og informasjon har vært en fiasko (Jøsendal). Medlemmene vet ingenting annet enn det som står i avisene og antydninger i Tidsskriftet. Ut fra alt som er kommet frem (og først og fremst ikke kommet frem), er det beklemmende og uakseptabelt at vår valgte president er «lettet, kanskje også en smule forbauset» over hvor glatt landsstyremøtet har forløpt.
Man spør seg: Er denne tilsynelatende arrogansen overfor medlemmene et uttrykk for at ledelsen fullstendig mangler Bakke-kontakt?
