Norsk barnekirurgi har lang tradisjon (1). Barnekirurger opererer sjeldne og komplekse tilstander hos barn, mens vanlige tilstander som appendisitt, lyskebrokk og testisretensjon stort sett behandles av generelle kirurger eller andre grenspesialister. Barnekirurgiske tilstander er ofte alvorlige og sjeldne, og man trenger derfor mange år i faget for å oppnå et solid personlig erfaringsgrunnlag.
Høsten 2002 anbefalte et utvalg oppnevnt av Nasjonalt Råd at spesialiteten i barnekirurgi skulle fjernes og arbeidsoppgavene overføres til kirurger i de øvrige subspesialiteter (2). Den norske lægeforening har nedsatt et utvalg som har vurdert utdanningsstrukturen i de kirurgiske fagene. Dette utvalget mener at spesialiteten i barnekirurgi skal opprettholdes (3). Så langt er det ikke fattet noen endelig beslutning om spesialitetens videre fremtid (4).
Som utdanningskandidat i barnekirurgi forstår man raskt at faget er unikt. Barnekirurgi inkluderer nyfødtkirurgi, barnenevrologi, onkologisk kirurgi og medfødte misdannelser. Mange misdannelser omfatter flere organsystemer, og mange barnekirurgiske akuttinngrep krever kirurg. Stadig flere misdannelser oppdages prenatalt, og barnekirurger er viktige ved prenatal informasjon og perinatalmedisinsk behandling. De fleste barna har livsløpstilstander og trenger langvarig oppfølging av kompetent og interessert kirurg som har god kontakt med andre spesialister som barnelege, barneradiolog og barnepsykiater.
Spesialiseringen innenfor barnekirurgi har vært ledsaget av redusert sykelighet og dødelighet (5). Volum-kvalitet-relasjonen antas å ha betydning for denne gunstige utviklingen.
Praktisk talt alle EU-land samt USA, Canada og Australia har barnekirurgi som hoved- eller grenspesialitet. For å holde god faglig standard er det viktig med gode internasjonale relasjoner. Som spesialist i barnekirurgi er det langt enklere å kunne jobbe som barnekirurg i utlandet enn med bakgrunn i annen kirurgisk subspesialitet. UEMS (Union of European Medical Specialists) arrangerer internasjonal eksamen i barnekirurgi, og terskelen for å ta denne er lavere dersom man på forhånd er spesialist i barnekirurgi.
Jeg frykter at rekruttering til det barnekirurgiske fagfelt vil kunne bli dårligere hvis man fjerner spesialiteten i barnekirurgi fordi gastrokirurger, thoraxkirurger og urologer må bruke mange år på ytterligere utdanning for å få erfaring med barnekirurgiske tilstander. For å sikre at norske barn skal få like god behandling som ellers i Europa, mener undertegnede, med bred støtte i det norske barnekirurgiske miljøet, at spesialiteten i barnekirurgi må beholdes (4).
