Absolutt og relativ risikoreduksjon er godt innarbeidede begreper i epidemiologen. Begrepene er likevel en kilde til misforståelser og forvirring. Arne Høiseths innlegg er en illustrasjon på dette.
Vårt hovedankepunkt var en sammenblanding av epidemiologiske effektmål i reklamebrosjyren. Den kan derfor bidra til å skape et feilaktig bilde av legemidlets effektivitet. Det er videre ikke til å komme bort fra at det er epidemiologiske forskningsresultater som ligger til grunn for råd som gis til enkeltpasienter i behandling av risikotilstander som osteoporose. I transformasjonen av slike data fra gruppenivå til individnivå ligger det elementer av usikkerhet, fordi effekter på gruppenivå ikke uten videre lar seg reprodusere hos enkeltindivider. Dette tilsier aktsomhet ved rådgivning.
Absolutte og relative risikotall er således ikke utelukkende relevante i et folkehelseperspektiv. Vår bruk av tallene er i tråd med den epidemiologiske faglitteraturen, uansett Høiseths personlige terminologi. Relativ risiko er kun aktuelt i sammenhenger hvor vi sammenlikner risikoen hos to grupper, som ved et klinisk forsøk. Dersom man kunne helbrede alle barn med skjelettkreft, gir det en absolutt behandlingseffekt på 100 %, ikke en relativ slik Høiseth påstår. Om alle som ikke behandles dør, vil den absolutte risikoreduksjonen dermed være 100 %. Effekten på totalmortaliteten vil derimot være marginal på grunn av den lave insidensen av sykdommen. Vi har vanskelig for å se relevansen av dette eksemplet. Problemstillingen i osteoporosestudier er ofte den motsatte, at de færreste både i behandlingsgruppe og placebogruppe brekker noe. Dette innebærer at det er vanskelig å påvise hvilke individer som har effekt av behandlingen.
Vi har aldri hevdet at behandling med raloxifen er uten effekt. Ei heller har vi gjort noen nye beregninger i denne sammenhengen. Vi har kun basert oss på tall fra reklamebrosjyren og MORE-studien, slik de gjenfinnes i originalpublikasjonene. At Høiseth finner tallene meningsløse fordi de baserer seg på «ett års bruddforekomst i en inhomogent selektert studiepopulasjon som hovedsakelig er i en alder med lav bruddforekomst», er påfallende når Lilly baserer sitt reklamemateriell på nettopp denne studien. Vi har fortsatt mye mer å lære, men det er vi sannelig ikke alene om.
