Vi takker for en utmerket anmeldelse av vår bok Selvets mysterier (1) i Tidsskriftet, skrevet av kollega Jan C. Frich (2). Frich kommenterer den uforskammede mangelen på referanseliste i boken. Vi er like fortørnet over at forlaget, ved en glipp, ikke trykte vår referanseliste. Gjentatte henvendelser om å legge ved en referanseliste som løsblad har ikke ført frem.
Frich kommenterer også siste kapittel, som bryter opp sjangeren fra ren tekstanalyse til klinisk beretning. Kapitet inneholder journalopplysninger fra to kolleger i Oslo, dr. Kleppe og dr. Jørgensen. Frich antar at dette er diktning, men er bekymret på vegne av lesere som ikke vil forstå dette og fordi et antatt brudd på taushetsplikten «kan bidra til å svekke folks tillit til behandlere».
Vi kan berolige Frich med at siste kapittel selvsagt er fiksjon. Det er skrevet slik for å aktualisere Hamsuns historie (som utspiller seg rundt 1890), for å gi moderne klinikere en stemme i forhold til Hamsuns hovedperson, og dessuten, det kan vi innrømme, for å erte enkelte litteraturteoretikere. Frichs bekymring tar vi som en kompliment. Den viser at fiksjonen fungerer, dels som en virkelighetsnær fortelling og dels at den setter leseren i en undrende posisjon: Er dette sant?
I avslutningskapitlet går en viss Johan bl.a. i gruppeanalytisk psykoterapi. Navnet viser selvsagt til Hamsuns hovedperson Johan Nilsen Nagel. Han møter en gruppe som til forveksling er lik det viktigste persongalleriet i Hamsuns roman. Over like mange dager utspiller det seg et drama i gruppen tilsvarende det i romanen. Dette illustrerer det gruppeanalytiske poeng at dramaet i ens indre verden har tendens til å eksternalisere seg. Om vi har behov for det, vil vi alltid finne en som spiller Minuttens, Dagnys eller Marthas rolle i våre liv. Vårt poeng er at det går mange Nagel’er rundt i Oslo i dag og at vi strever med å forholde oss til dem, også til Nagel-personen i oss selv, fascinerende, men på samme tid frastøtende. Videre har vi lagt inn at terapien foregår i Oscars gate 12, kontoradressen til Johan Irgens Strømme da han hadde Hamsun i psykoanalyse i 1926/27. Vi antyder med dette en nær sammenheng mellom Nagel og Hamsun selv.
Vi tror det lesende publikum tåler å tumle med de mysterier ovennevnte forbindelser gir opphav til.
