Kjønn i langsom bevegelse

Utgangspunktet for arbeidet var de kjønnsskjevheter som eksisterte i legers spesialitetsvalg midt i 1990-årene: På tross av den sterke økningen av kvinner blant norske leger, fremstod den medisinske profesjon fortsatt som svært kjønnsdelt. Hovedtemaer i avhandlingen har dels vært å studere endringer i kvinnelige legers spesialiseringsmønster gjennom de siste tiårene, dels å studere prosessen frem til fullført spesialistutdanning. Avhandlingen består av fem artikler og en sammenbindende innledning, og er basert på både kvalitative og kvantitative data.

Ved sammenlikning av leger autorisert i ulike perioder viser avhandlingen at kvinnelige leger nå spesialiserer seg like ofte som mannlige kolleger. I tillegg velger yngre kvinnelige leger mer allsidig enn tidligere. På tross av visse endringer er det imidlertid fortsatt store kjønnsforskjeller i legers spesialiseringsmønster: Kvinneandelen er høy innen fagfelter rettet mot barn, kvinner og eldre, mens kvinner fortsatt er dårlig representert i store sykehusspesialiteter, i særlig grad kirurgi.

Ved analyse av yrkes- og familiehistorien til leger som ble autorisert i 1980 – 83 og frem til 1997, viser avhandlingen at kvinner og menn i starten av yrkesløpet velger ganske likt med hensyn til hvilke fagfelter de velger å gå inn i. Utover i yrkeskarrieren skjer det imidlertid en markert kjønnsdifferensiering. Det resulterer blant annet i at menn langt oftere enn kvinner fortsetter sin yrkeskarriere innenfor kirurgiske fagfelter. Resultatene viser at både arbeidsforhold og tilpasningen mellom jobb og familie er viktige for å forklare de kjønnsforskjeller som oppstår.

Selv om de fleste kvinnelige leger nå forener det å ha barn og familie med en egen yrkeskarriere, er det fortsatt en tendens til at familieforhold begrenser karriereutviklingen i større grad for kvinner enn for menn. Men det er også stor variasjon mellom kvinner i hvordan de kombinerer familieansvar og yrkeskarriere: Både tidspunkt for barnefødsler, antall barn og bruk av deltid varierer mellom kvinner i ulike fagfelter. Dette indikerer at ulike fagfelters mulighetsstruktur er viktig for hvordan kvinnelige leger kombinerer familie og yrkeskarriere.

Kvinners integrering i legeyrket handler også om forholdet til andre grupper i helsetjenesten. En del kvinnelige leger opplever at de møtes med mindre respekt, og at de får mindre hjelp og assistanse fra sykepleiere enn mannlige kolleger. Deres opplevelse av forskjellsbehandling og hvordan de håndterer relasjonen til kvinnelige sykepleiere diskuteres i lys av endringer både i de respektive profesjoners maktgrunnlag og i samfunnet mer generelt.

Avhandlingen bidrar til å kaste nytt lys over ulike sider ved kvinnelige og mannlige legers karrieremønster i en periode med store endringer både i den medisinske profesjon og i helsetjenesten. Det står fortsatt mye igjen før kvinner og menn kan sies å ha de samme karrieremulighetene innen medisin, selv om avhandlingen alt i alt gir et mer nyansert og optimistisk bilde enn tidligere internasjonale studier på området.