Ole Kristian Harlem er død, 85 år gammel. Han var født i Halden i 1917, ble cand.med. i Stockholm i 1945 og spesialist i barnesykdommer i 1959. Barnelegen, skolelegen og bedriftslegen Harlem blir først og fremst husket som Redaktøren. Han var redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening fra 1962 til 1987 og preget det viktigste informasjonsorganet for norske leger gjennom et kvart århundre. Han var Tidsskriftet for en hel generasjon leger. Harlem utviklet fagredaktørrollen, knyttet kontakter og etablerte nettverk som satte både ham selv og Tidsskriftet på det internasjonale kartet.
Drivkraften bak hans arbeid kan leses ut av tittelen på festskriftet til hans 70-årsdag: Kunnskap er makt og bør deles med andre. Medisinsk kommunikasjon og utdanning var hans hovedinteresser, og i 1977 utgav han boken Communication in medicine a challenge to the profession. «Den medisinske utdanning må knyttes nærmere til helsetjenesten» og «medisin er et livslangt studium» var to av hans hovedteser. Hans fantasi og entusiasme som formidler og utdanningsideolog viste seg på mange områder. Harlem var leder av komiteen som la grunnlaget for den medisinske studieplan i Tromsø med integrert undervisning som en fanesak, og han produserte lydkassetter med faglig oppdatering for leger. Dr. Harlems klare røst har fulgt mange norske distriktsleger på sykebesøk.
Som organisasjonsmenneske satte han dype spor etter seg både i Norge og i utlandet. I tillegg til sine mange verv i Den norske lægeforening, blant annet som foreningens visepresident i 1951 – 61, var han formann i Den norske fagpresses forening i 1973 – 75. Harlem var en ekte internasjonalist og den eneste nordmann som har vært president i Verdens legeforening, i perioden 1970 – 71.
Ole K, som han gjerne ble kalt, levde som han lærte. Korrekt, vennlig og helseriktig i ett og alt, bestandig med et lunt smil og et godt ord til sine medarbeidere. Lenge før lettfattelig og folkelig helseopplysning ble stuerent blant norske leger, utgav han helsebøker for barn om Kvikk og Kvapp og onkel doktor. Han fikk idrettsmerket i gull allerede i 1959 og opprettholdt sine jevnlige svømmeøkter også som pensjonist. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1984 og minnes som en ordets og fagets ridder blant venner og kolleger.
