Harald Drøsdal reiser i Tidsskriftet nr. 7/2003 en viktig problemstilling, nemlig at eldre listepasienter gir en mer krevende og fullpakket arbeidsuke enn yngre og at per capita-tilskuddet for personer over 50 – 60 år derfor burde økes vesentlig (1). Denne problemstillingen har vært drøftet i styret i Alment praktiserende lægers forening med jevne mellomrom både før og etter at fastlegeordningen kom i gang.
Mannlige fastleger har i gjennomsnitt 1 232 personer på listen og kvinnelige fastleger 1 180. Gitt at alle har noenlunde samme driftsutgifter som kollegene med 2 500 personer på listen, har sistnevnte en vesentlig økonomisk driftsfordel gjennom et høyt basistilskudd.
Styret har drøftet ulike måter man ev. kunne justere for slike forhold, bl.a.:
Senke det maksimalt tillatte listetaket
Øke basistilskuddet for eksempel for de første 1 200 – 1 500 pasientene på listen
Øke basistilskuddet for visse befolkningsgrupper
Kombinasjoner av ovenstående tiltak
Alle justeringsmulighetene er forbundet med ulemper i forhold til dagens ordning. Å øke basistilskuddet vil gjøre det dyrere for kommunene å opprette nye lister. Det er enklere å bruke takstene for å justere for ulike oppgavemengder med den enkelte pasient enn å plukke ut noen befolkningsgrupper som skulle utløse høyere basistilskudd.
Styret er så langt kommet til at vi ønsker å la fastlegeordningen «sette seg» noe mer før vi ev. foreslår å endre på et så grunnleggende forhold som likt basistilskudd. Det kommer snart flere evalueringsrapporter om fastlegeordningen som vi også ønsker å ta med i de videre overveielser. Vi ser gjerne en bredere debatt om temaet i Tidsskriftet og oppfordrer medlemmene til å komme med innspill.
