Vi takker for kommentarene fra Inger Norderhaug & Berit Mørland. De påpeker to forhold som begrenser blodtrykksmåling på kontoret. Det første er knyttet til variasjon i prosedyre og måleutstyr. I vår undersøkelse ble blodtrykksapparatene kontrollert og måleprosedyrer standardisert før studien startet. Til tross for dette fremkom det på forhånd helt uforutsigbare differanser i så vel størrelse som retning mellom de to målemetoder hos det enkelte individ. Dette skyldtes trolig fenomener Norderhaug & Mørland ikke nevner, men som er påpekt i vår artikkel, nemlig bevisste og ubevisste relasjoner mellom lege og pasient, samt andre individuelle psykiske faktorer hos de to aktører i målesituasjonen.
Det andre poeng er knyttet til forskjell mellom kontorblodtrykk og ambulatoriske målinger. Gjennomsnittsverdien av denne er kjent fra befolkningsundersøkelser. Stilt overfor den enkelte pasient, den pasient vi ut fra en total risikovurdering skal gi råd og veiledning, har vi imidlertid ingen hjelp av denne gjennomsnittsverdien. Hos enkeltindividet finnes differansen kun ved å gjøre begge målinger.
Mener Norderhaug & Mørland at vi kun skal benytte konvensjonell kontormåling i diagnostikk og behandling av hypertensjon? De savner gode prospektive studier for korrelasjon mellom ambulatorisk trykk og kardiovaskulære hendelser. European Society of Hypertension Working Group on Blood Pressure Monitoring har nylig publisert en oversiktsartikkel om bruk av konvensjonell og ambulatorisk blodtrykksmåling og hjemmeblodtrykksmåling (1). Artikkelen er ment som grunnlag for nasjonale retningslinjer for blodtrykksmåling og er forfattet av verdens ledende forskere på dette området. Det understrekes at man på bakgrunn av prospektive studier nå har tilstrekkelig grunnlag til å hevde at ambulatoriske målinger bedre enn kontormålinger predikerer fremtidig risiko for kardiovaskulær sykdom og død. Metoden er dermed nå av the Centers for Medicare and Medicaid Services (CMS) også godkjent i USA.
Det vil alltid være et spørsmål om hvor mye ny kunnskap vi trenger før vi velger å endre atferd samt risikoen vi løper ved å justere våre retningslinjer. Slik vi ser det, foreligger det nå tilstrekkelig dokumentasjon til fortsatt å anbefale enkel og grei kontormåling til screening, som oftest supplert med automatisk ambulatorisk blodtrykk før intervensjon og deretter gjerne supplere med pasientstyrt hjemmemåling etter startet eller justert terapi. Denne strategi synes å være helt i tråd med de nyeste anbefalinger (1).
