En uheldig virkning av omorganiseringene i helsevesenet er ordningene for spesialister, og da i særlig grad spesialister innenfor kirurgifagene. Pasienter blir sendt ut av nærmiljøet og sågar til utlandet for å få behandling for tilstander som godt kan behandles på hjemstedet til en meget lavere pris.
Mange av oss hadde drevet i kirurgifagene på heltid i flere år før ordningen med avtalespesialister trådte i kraft i 1998. Før den tid kunne vi honoreres etter normaltariffen i tillegg til det pasienten betalte. I 1998 kom kravet om driftsavtale, altså et årlig driftstilskudd for at man skulle kunne honoreres fra det offentlige. De fleste kirurgitakstene i normaltariffen ligger langt under det som man bør ha for at det skal lønne seg.
Vi som ikke fikk avtale med fylket, kunne følgelig ikke drive en lønnsom praksis. Dermed måtte pasientene selv betale et forhøyet honorar.
Nå har ordningen med DRG-takster kommet, og nå kan det lønne seg med kirurgisk virksomhet privat. Men nå vil de lokale helseforetakene ikke godkjenne oss fordi vi ikke har driftsavtale! Slik har man fått den uheldige virkningen at de spesialister som har kunnet «overleve» uten operativ virksomhet og som holder til utenfor vårt distrikt, nå får henvist pasienter fra vår region.
Pasienter fra vårt distrikt sendes altså vekk for å få behandling til en langt høyere kostnad enn det man kan tilby i nærmiljøet. Enkelte spesialister reiser til og med vekk for å behandle pasienter fra eget distrikt. Kan dette være samfunnsøkonomisk forsvarlig? Hva med kontroll og oppfølging av pasienten som kommer hjem etter behandling annetsteds?
Det dukker nå opp klinikker som har fått såkalt sykehusstatus. De har innredet rom med 3 – 4 senger og skal dermed være mer kvalifisert til dagkirurgi!
Det er ekstravagante klinikker med tung administrasjon og fordyrende reklamefremstøt. Hva er dette for slags trygghet? Skulle det skje noe uheldig med en pasient i privatpraksis som krever innleggelse, så hører pasienten hjemme på et ordent-lig sykehus hvor all ekspertise er tilgjengelig.
Man undres over at det sitter mennesker i administrative stillinger, langt fra pasientene, som har myndighet til å bruke våre helsekroner så dårlig. Hvorfor skal det skapes all slags irrganger for pasient A som trenger behandling hos spesialist B? Kan ikke A sendes til B uten byråkratiske, fordyrende, omstendelige og tidkrevende prosedyrer?
