Samtaler om fastlåste kroppslige plager

Pasienter med fastlåste kroppslige plager uten kliniske funn oppfattes av mange leger som vanskelige. De kan føle at de ikke blir hørt i møte med legen og gjentar stadig sin presentasjon av plagene. Noen pasienter beskriver følelsen av å bli indirekte avvist, for eksempel ved henvisning til stadig nye undersøkelser. Noen leger får en ubehagelig følelse av å være en passiv mottaker av gjentatte klager som de ikke vet hva de skal gjøre med.

I dette prosjektet var formålet å utvikle et klinisk kommunikasjonshjelpemiddel for å endre slike fastlåste samtaler mellom lege og pasient i allmennmedisinske konsultasjoner. Pasienten ble oppfordret til å føre dagbok eller skrive personlige notater om plagene sine som et skriftlig hjelpemiddel for kartlegging og samarbeid omkring problemet. Metoden ble utviklet i samarbeid med et utvalg av 16 pasienter med ulik symptomvarighet og sykdomspresentasjon.

Den kvalitative evalueringen hadde som formål å gi en beskrivelse og analyse av hvordan helsedagbok påvirker lege-pasient-samtalen i konsultasjonen. Forskningsmaterialet var hentet fra 36 konsultasjoner med de 16 pasientene. Bearbeidingen av forskningsdata bygger på fenomenologisk analysemetode. Evalueringen drøfter styrke og begrensninger ved denne metodiske tilnærmingen til pasientens problem.

Helsedagbok bedret legens kliniske beslutningsgrunnlag ved å gi økt medisinsk relevant informasjon fra pasienten og ved å bidra til å konkretisere denne informasjonen. Helsedagbok gav legen tilgang til pasientens innsikt i egne plager. Legen fikk kunnskap om hvordan pasienten snakket til og med seg selv om disse plagene. Den kliniske samtalen kunne modifisere pasientens negative indre monologer og lete etter alternative dialoger som grunnlag for pasientens personlige mestringsstrategier. Prosjektet viste at pasientens skriftlige notater kunne gi ny mening til et talt budskap både for pasienten og for legen. Skriveprosessen gav pasienten anledning til å reflektere over sin egen sykdomspresentasjon. Bruk av helsedagbok endret konteksten for samtale mellom lege og pasient og endret med dette også legens holdning til møtet med pasienten.

Dette arbeidet var aksjonsforskning på egen praksis. Legen undersøkte klinisk samhandling samtidig som han innførte en endring med sikte på å forbedre den. Et eget delprosjekt omhandlet de metodologiske problemene knyttet til å forske på en interaksjon der allmennpraktikeren både er deltaker (lege) og observatør (forsker). Jeg presenterer en systematisk etablering av perspektivskifter for vurdering av egen forskerrolle som utgangspunkt for en refleksiv tilnærming til forskning på seg selv.