Konsentrasjonen av betaamyloid og tauprotein i spinalvæske kan gi diagnostisk informasjon ved demensutredning.
Letingen etter biologiske markører for Alzheimers sykdom er intens, og har vært særlig konsentrert mot amyloid b-protein og tauprotein i cerebrospinalvæsken. Patologisk-anatomisk kjennetegnes denne typen demens ved akkumulering av amyloide plakk og intranevronale nøster i sentralnervesystemet; prosesser som de to proteinene er involvert i.
Cerebrospinalvæske fra 131 pasienter med Alzheimers sykdom og 72 kontrollpasienter ble analysert i en ny studie (1). Resultatene viste at konsentrasjonen av betaamyloid var signifikant lavere blant pasienter med Alzheimers sykdom (gjennomsnitt 183 pg/ml) enn blant kontrollpasientene (snitt 491 pg/ml). For tauprotein var resultatene motsatt; henholdsvis 587 pg/ml og 244 pg/ml. Forfatterne konkluderer med at proteinene er reelle markører for Alzheimers sykdom, og antyder at målinger i cerebrospinalvæske kan ha diagnostisk eller prediktiv anvendelse.
– Det er et stort sprang fra å påvise biokjemiske sykdomsmarkører til å bruke dem systematisk innen medisinsk diagnostikk, sier Anne Brækhus ved Nevrologisk avdeling, Rikshospitalet. Hennes hovedinnvending mot studien er at de undersøkte pasientene hadde moderat grad av demens. Den kliniske utfordringen, derimot, er å identifisere pasienter med sykdom i tidlig fase.
– Det kan vi ikke gjøre ved å bruke diagnostiske tester som er utviklet på basis av langtkomne sykdomstilfeller, sier Brækhus, som understreker at klinisk diagnostikk av Alzheimers sykdom er langt mer treffsikker enn noen biologisk test hittil.
