Beinmargen inneholder stamceller som har potensial til å bli insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen.
Andreea Ianus og medarbeidere ved New York University har transplantert beinmargsceller fra hannmus til hunnmus (1). Cellene var merket med et fargestoff som gjorde dem fluorescerende dersom insulingenet ble transkribert og aktivert etter transplantasjon.
4–6 uker etter celletransplantasjon kunne man påvise insulinproduksjon hos Y-kromosom-positive hannceller i langerhansøyer hos hunnmusene. At den fluorescerende markøren var aktivert i cellene, fremholder forfatterne som bevis på at de nye betacellene utviklet seg fra donors beinmargsceller, og ikke som resultat av fusjon mellom donor- og resi-pientceller.
– Det elegante ved studien er at den benytter CRE-LoxP-systemet for å utelukke at cellefusjon har funnet sted, påpeker Torstein Egeland ved Immunologisk institutt, Rikshospitalet.
– In vivo cellefusjon er sjelden, men like fullt er det helt avgjørende å bevise at det ikke er tilfellet her. I så henseende er studien svært etterrettelig. Det den ikke gir svar på, er i hvor stor grad det skjer, noe som er viktig i enhver diskusjon om terapeutisk utnyttelse av stamceller, sier Egeland.
Her er det to hovedveier å gå, forteller han: Enten å sette celler fra beinmargen direkte inn i det syke organet, og derved utnytte potensielt insulinproduserende celler så optimalt som mulig, eller å dyrke, mangfoldiggjøre og eventuelt differensiere stamcellene in vitro før transplantasjon.
– Det forskes intenst på begge alternativer, også ved Rikshospitalet, der vi blant annet transdifferensierer stamceller fra beinmarg og lager nevrale celler, opplyser Torstein Egeland.
