I begynnelsen av 1990-årene ble det brukt nokså mye albuminløsninger i pediatrien generelt og i nyfødtmedisinen spesielt. De siste årene er imidlertid indikasjonene for bruk ved de aller fleste avdelinger blitt færre og færre, og ved mange nyfødtintensivavdelinger brukes det i dag knapt albuminløsninger. På et symposium om albuminbruk på verdenskongressen i pediatrisk intensivbehandling i juni 2000 i Montreal presenterte Desmond Bohn, en av nestorene i kanadisk neonatal og pediatrisk intensivmedisin, en metanalyse av tilgjengelig dokumentasjon, og konkluderte med at den eneste tilstand der albuminterapi muligens førte til bedret overlevelse, var peritonitt som komplikasjon til preeksisterende ascites.
Anders Knudsen og medarbeidere viser i en artikkel i Tidsskriftet nr. 9/2003 at det har vært en betydelig reduksjon i bruken av albumin ved norske sykehus (1). Enkelte sykehus og spesielle avdelinger ved disse sykehusene bruker imidlertid fortsatt åpenbart preparatet. I samme nummer av Tidsskriftet kommenterer Baard Ingvaldsen & Hans Erik Heier artikkelen (for øvrig med ni referanser) og avslutter med følgende utsagn (2): «Det vil fortsatt være indikasjoner for albumin bl.a. i neonatalmedisin og nevrokirurgisk intensivmedisin, ved plasmautskifting og kanskje ved ekstrem hypoalbuminemi hos spesielle pasientgrupper.» Dette avsnittet er uten referanser.
Både forfattere som gir en generell oversikt over væskebehandling til nyfødte (3) og forfattere som omtaler spesifikke problemstillinger hos nyfødte (4 – 6), synes i dag i hovedsak å være enige om at albumin knapt har fordeler fremfor krystalloider. Når Ingvaldsen & Heier mener at det fortsatt er indikasjoner for bruk av albumin i neonatalmedisinen, er dette en påstand som ikke synes å være godt begrunnet. Tilgjengelig litteratur tyder tvert imot på at avdelinger som fortsatt i særlig grad bruker albumin til nyfødte og større barn, bør se kritisk på sine indikasjoner for slik bruk.
