Wilhelm Marstrand: Enn lever jeg, Grønlund’s forlag
Christian IV (1577 – 1648) er kjent for sitt alkoholiserte og utsvevende liv, og blir ofte forbundet med tapet av Jämtland og Härjedalen til Sverige. I biografien om ham tegner Lars Roar Langslet et mer nyansert bilde av en fargerik og raus person som var svært kunnskapsrik og hadde vidtrekkende interesser. Han var prosjektmakeren, preget av rastløs handlekraft og ubendig vitalitet i arbeid og fest (1). Under et sjøslag ble han en gang truffet av splinter fra en istykkerskutt kanon og ble liggende livløs på dekket. Mannskapet trodde han var død. Plutselig skal han ha reist seg med blodet silende fra et ødelagt øye og sagt: «Enn lever jeg!»
Ingen monark har sittet lenger på den norske tronen – hele 60 år. Han var norgesentusiast og besøkte landet over 25 ganger. I løpet av hans regjeringstid gjennomgikk næringsliv, håndverk og kultur en rivende utvikling. Kun 22 år gammel ledet han en ekspedisjon på ni skip rundt kysten og helt opp til Murmansk for å sikre Nord-Norge. Uten hans steile motstand ville vår nordligste landsdel etter all sannsynlighet blitt en del av Sverige. Han regnes for å være den første moderne byplanlegger i Norge, og det blir sagt at Oslo knapt har hatt noen annen byplanlegger og byggherre med slik visjon og gjennomføringskraft. Han utstedte Norges første forordning for kvalitetssikring av apotekvesenet (2). Han innførte omfattende og effektive regimer for å unngå spredning av pest. Legene ble forpliktet til å besøke syke. Og han var den første som innvilget statlig legelønn.
At Christian IV har hatt stor betydning for Norges utvikling på mange viktige områder, inkludert helsevesenet, skulle være hevet over tvil. Så kan man gjerne diskutere om det akkurat er lønnen til dr. Villads Nielsen som skal regnes som utgangspunkt for opprettelse av norsk offentlig helsevesen eller ikke.
