– En gang vil jeg ha kyr og geiter her oppe, sier Øyvind Bruland. I sitt hytteparadis Blåhaugen i Jotunheimen, lever han ut legningen som nostalgisk nasjonalromantiker i tømmerhus fra 1600-tallet.
– Jeg er kanskje litt rufsete, og føler meg som en krysning av Jo Gjende og Askeladden. Litt «Paa vidderne», sier Øyvind Bruland. Foto privat
– Øyvind ikke bare har en hytte, han er en. Håndhogd ut av grovt tømmer, sa svogeren i sin tale til allsidige Øyvind Bruland på hans 50-års dag før jul.
Jubilanten drømmer om å ta en sesong fri fra stillingen som seksjonsoverlege ved Det Norske Radiumhospital og professor i onkologi, for å drive seterdrift i Jotun-heimen.
Kjøpte tomt som student
Da han som 20-åring hadde penger i lom-men etter en sommerjobb, kjøpte han ikke folkevogn og la ut på biltur i Europa som andre medstudenter. Bruland investerte i en tomt ved Eidsbugarden i Jotunheimen. Pengene rakk ikke til hytte, men gjennom avisannonser fikk han napp på et falleferdig tømmerhus i Numedal. Det plukket han fra hverandre, fraktet til fjells og bar de nummererte stokkene, en og en, 50 meter opp fra veien.
Stuen er blå inni og stedet har fått navnet Blåhaugen, hentet fra Arne Garborgs Haugtussa. Senere har det blitt tun, utvidet med fjøs fra slutten av 1600-tallet og et «nytt» hus laftet av eldgamle stokker; en røykbadstue. Slik fremstår familien Brulands hytteparadis – uten strøm og innlagt vann.
Gråsteinsmuring hører sammen med gamle tømmerhus. Grunnmuren under fjøset er av store steinblokker, og murt av Bruland selv.
– Nederst ligger S1 og høyere opp i muren er L5 steinen, sier han med et smil. To prolaps tilkom i byggeperioden. – Jeg har definitivt personlige følelser i forhold til denne bunnsolide møkkakjelleren.
Fritt for karnapp
Han trives best i fjellet selv om tiden til å være der blir altfor kort. Helgene er oftest fullbooket, men i feriene går turen til fjells. Rypejakt og fjellklatring lokker. Ikke de skarpeste klatrerutene, men luftig nok. Sterke tanker om fjellivet har Bruland formidlet i en artikkel som stod på trykk i Turistforeningens årbok fra i fjor (1).
– Vi lever i en ny tid. Epos erstattes av e-post og utstyrskåtheten er i ferd med å ta overhånd, mener Øyvind Bruland, som ønsker et mer opprinnelig forhold til fjellet – bruke uten å forbruke. Han har ikke sans for digre hytter med panoramaglass og karnapper. Et ønske for Fjellenes år 2002 var at Turistforeningen skal lede an i fjellet, med det enkle og tradisjonsrike som ledestjerne.
Spellemann på si
Som sønn av kapellmester Sverre Bruland, ligger musikken i genene. Han vurderte å satse på musikken som levevei, men far sa stopp: – Vi måtte få oss «skikkelige» yrker, forteller Bruland. Alle fem brødrene adlød far, men musikken har de på si. Selv spiller han piano som hovedinstrument, og av det følger trekkspillet som er lett å frakte med seg. Litt gitar og slagverk trakteres i tillegg.
Onkologen har akkompagnert Herborg Kråkevik, har musikalsk samarbeid med Kenneth Sivertsen og har gledet mange med trekkspill i fjellet eller piano på kongresser. Han er også CD-produsent for to utgivelser med samlinger av radioopptak av norske symfoniske verker, og hvor far Sverre er dirigent.
Kollegialt i fjøset
Fjøset fra 1600-tallet omtales som symposiefjøset. Ett stort rom med gammel klebersteinspeis og langbord med plass til 35 til bords. Å kunne kombinere fag med sosial omgang, kunst og musikk, er perfekt for en som setter stor pris på alle delene.
Øyvind Bruland har ofte tatt utenlandske kolleger med til Blåhaugen, og særlig amerikanere lar seg imponere. I tillegg til faglige symposier arrangerte han i 2001 et Koloss-symposium, en ode til kultromanen, hovedpersonen Brage Brageson og forfatteren Finn Alnæs.
– Etter visning av filmen Koloss nede på Eidsbugarden hotell, inviterte vi fjellfolk til god mat og drikke i fjøset.
Tradisjonen med symposier ligger Brulands hjerte nær. 22.–24. juni i år var han ansvarlig for Tromsø symposium 2003 – Targeted Cancer Therapies (2).
– Vi kunne presentere en svært høy faglige standard med foredrag av 22 fremtredende internasjonale kapasiteter, forteller han. I den anledning skal Universitetsbiblioteket gi ut en 200-siders innbundet bok som Bruland har vært redaktør for. I denne skriver han blant annet om symposietradisjonen.
Lynavleder
I sommer går turen atter til Jotunheimen. Planene for Blåhaugen er like klare som de er uklare. – Drømmen er at stedet aldri skal bli ferdig, sier Bruland. 28 år har prosjektet tatt til nå. Et gammelt stabbur venter på å bli satt opp, og mengder med stein, en smiubælj og ambolt blir kanskje en gang en smie. Problemet er alle nye prosjekter som påbegynnes før de gamle er fullført, og døgnet som har altfor få timer.
– Kreftlegen har ofte et tungt virke. En får stadig følelsen av å være mellom barken og veden; i forhold til sykdommens natur og behandlingens muligheter, pasientens håp og forventninger og de tilgjengelige resurser. Fjellet, musikken og gamle tømmerhus er lynavledere for meg, sier Øyvind Bruland.
