Resultater fra basalforskning kommer sjelden til klinisk nytte, selv når de virker svært lovende, hevder ny studie.
Forskerne ønsket å finne ut hvor ofte basalforskning omsettes til klinisk bruk. De undersøkte seks ledende tidsskrifter innen basalforsking: Nature, Cell, Science, J Biol Chem, J Clin Invest og J Exp Med for perioden 1979 – 1983 (1). Søket omfattet mer enn 25 000 artikler. Av disse ledet 101 (0,4 %) til en klinisk studie, og én førte til utvikling av et medikament med utstrakt anvendelse (ACE-hemmer). Når basalforskningen var støttet av industrien, økte sjansene åtte ganger for at et funn gav støtet til en klinisk studie.
Det hefter feilkilder ved retrospektive metoder. For eksempel gikk søket glipp av kloningen av veksthormon og interferon, og forfatterne ekskluderte artikler som ikke gav løfter i sammendraget om klinisk gevinst. Hele 27 % av de 101 artiklene førte til en publisert randomisert studie, hvilket er ganske mange. Når vi vet at det koster omtrent 5 milliarder kroner å utvikle ett nytt medikament – da må det være mange feilslagere.
Snur vi på flisa og prøver å finne ut hvor mange medisinske gjennombrudd som beror på grunnforskning, uten at løfte om anvendelse ble nevnt, blir bildet et helt annet. Hvilke viktige medisinske gjennombrudd forutsetter ikke innsikt i biologiske mekanismer?
Artikkelen viser hvor lang tid det tar fra basalforskning til randomisert klinisk studie. Forfatterne uttrykker bekymring for «translasjonsforskerne», dvs. rekrutteringen og utdanningen av de pasientnære forskerne, en bekymring som er svært aktuell også i Norge.
Man skal ikke glemme at mye av fascinasjonen ved grunnforskning – eller nysgjerrighetsdrevet forskning – ligger i uvissheten om hva det hele kan føre til. Ingenting slår grunnforskning som intellektuelt treningsfelt. Svaret på spørsmålet i overskriften er altså nei.
