Jeg leste med glede Ola Didrik Saugstads innlegg i Tidsskriftet nr. 12/2003 om det administrative enevelde (1). Da jeg begynte min medisinske karriere i begynnelsen av 1970-årene, gikk jeg inn i et system ledet av autoritære fagpersoner som dog også hadde autoritet og faglig legitimitet. I løpet av 1980-årene ble dette systemet demokratisert både fra sykehussiden og universitetssiden. Denne demokratiseringen gikk kanskje noe for langt, slik at få var interessert i lederstillingene da de ikke gav noe spillerom eller handlekraft. I de siste fem årene har det imidlertid skjedd en dramatisk endring i ledelsesstrukturen ved sykehusene og etter hvert også i universitetssektoren. Styringer er mer og mer blitt overtatt av såkalte ledere, der lederkompetanse skal være det vesentlige og faglig kompetanse av underordnet betydning. Dette har medført at man har fått personer inn i stillinger med stor makt og disposisjonsrett over betydelige samfunnsmidler. Disse personene har som regel ikke dokumentert, via selvstendige vitenskapelige arbeider, sin egen faglige kompetanse. De færreste har heller ikke ledet og bygd opp enheter og derigjennom vist at de er egnet til de stillinger de har fått.
Samlet sett medfører dette at disse «lederne» har sin autoritet knyttet kun til stillingen og ikke til sin egen faglige autoritet eller tidligere dokumentert suksess i lederstillinger. Dessverre synes den samme utviklingen man har sett ved sykehusene, også å finne sted ved de medisinske fakulteter. Universitetsdemokratiet er mer eller mindre fjernet, og det snakkes nå om å tilsette og ikke velge ledere i de forskjellige ledd.
Jeg synes allerede å merke at fagpersonene er mer redde for å uttale seg dersom de har meninger som går imot ledelsen. Dette fordi meningsavvik vil kunne få negative følger for karrieren. I tidsrommet 1987 – 88 hadde jeg et forskningsopphold i Paris og ble sjokkert over det autoritære systemet jeg møtte der. Jeg priste meg lykkelig over å være fra Norge der vi hadde fri meningsutveksling og åpenhet. I det hele tatt følte jeg at den norske individualismen var en veldig styrke. Det som nå skjer er, etter min mening, at det legges lokk på individualisme og åpenhet og dermed kreativitet. Det er synd at vi i vår tilpasning til resten av verden tar opp uheldige strukturer fra utlandet, samtidig som gode norske tradisjoner blir forkastet. Helsevesenet og medisinsk forskning tilpasser seg et marked preget av kortsiktighet. Dette passer vel til den nye lederstrukturen der man forventer at lederne skifter stilling med jevne mellomrom. Den som har drevet frem medisinsk forskning, vet at det er en meget langsiktig prosess som krever flere tiår.
Konklusjonen må bli at dersom man skal ha autoritære ledere, er det bedre at disse har autoritet og legitimitet enn at de mangler dette.
