Takk for en særdeles meningsfull artikkel om livets mening i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2003 (1). Sammen med bokanmeldelsen (2) av Leo Tolstojs bok (3) fikk dette sommernummeret et virkelig eksistensialfilosofisk tilsnitt.
De eksistensialanalytiske tanker hadde en avgjørende innvirkning på medisinsk forståelse i etterkrigstiden frem til 1970-årene. Senere har det vært relativt stille rundt dette temaet. Likevel vil betydningen av mening aldri ta slutt. Vi lever nå i en postmoderne og «samtidig» kultur som uttrykk for at moderniteten, som vokste frem av opplysningstiden og den industrielle revolusjon, har brutt sammen. I rasjonalitetens navn er det fortsatt «lettere» å forholde seg til kunnskapsbaserte «sannheter». Viktig og riktig er det for våre pasienter at våre behandlinger er dokumentert virksomme, og at det gjøres medisinske fremskritt. Samtidig kan aldri liv og mening bevises.
Viljen til sannhet vil alltid være viktigere enn viljen til kunnskap. Karl Jaspers, som regnes som grunnleggeren av eksistensialfilosofien, sier at den rene vitenskap bare kan gripe de ytre ting som er av denne verden (4). Men, som han sier, vi vil dypest sett noe mer enn vitenskap.
I den postmoderne speilsal er det lov å se seg i speilet. Men er det meningsfullt? Er det det som binder oss sammen? Jaspers sier også at «fornuften er en kompassnål som skaper mulighet for en stadig voksende kommunikasjon av det mangfoldige som folder seg ut for oss, det som vet seg bundet til det ene, det som ikke tilhører noen og som alle tilhører» (4).
