Vi setter pris på at Jon Lamvik & Peter F. Hjort bruker tanker på vår artikkel om livsstil- og individfokusering i det forebyggende helsearbeid. Men innholdet i deres svar gjør oss verken glade eller kloke.
Deres første poeng er en platityde: «En rimelig avveining av de forskjellige momenter (livsstil versus levekår) er nødvendig.» Ingen kan mene noe annet. Vårt ærend er å få frem at livsstilsmodellen nå har monopol. Vi etterlyser en samfunnsmedisin som konfronterer politikerne med levekårsmodellen i stedet for å gå med i korstoget mot «hiin enkelte». Den individuelle livsstilsmodellen er bekvem for makthaverne. Den flytter lyskasterne fra sosial urett til individuelle mangler, fra politiske feil til personlige feil. Samfunnsmedisinen må velge side. Skal vår solidaritet være hos menneskets helse, eller skal vår lojalitet være hos politiske, moralske og økonomiske makthavere som kanskje ønsker å bruke samfunnsmedisinen til å holde orden på livsstiler og væremåter, til å maksimere folkekroppen som produksjonsmiddel, til å fordele helsetjenester og trygderessurser på en måte som opprettholder det medisinske klassesamfunn?
Vi får en fornemmelse av at Lamvik & Hjort bagatelliserer fattigdommen i Norge. Det bør vi ikke gjøre. For det første akselererer forskjellssamfunnet (1). For det andre gjelder trolig lidelsens relativitetsteori for fattigdom: Det kan være verst å være fattig i verdens beste land. For det tredje er det nettopp de fattige som rammes hardest av livsstilsmodellens bivirkninger: stigmatisering og avmakt. Pål Guldbrandsen (2) rapporterer en farlig bivirkning når han skriver: «En finurlig form for ydmykelse av de lavere lag av folket utføres av de som driver moderne helseopplysning. Man har nemlig funnet ut at vanlig, saklig opplysning ikke hjelper, så nå lages reklamekampanjer for å få folk til å leve sunnere. Moderne anvendelse av massemedier i helseopplysningskampanjer har i hvert fall ett underliggende budskap de syke og fattige forstår: «Dere er ikke bare syke og fattige, dere er dumme også.» Slik kan helsens opplysere gjøre selvbildet mørkere for folk.»
Lamvik & Hjort har rett i at for flertallet i dette landet har levekårene forandret seg fra fattigdom til velstand. Men det betyr ikke at flertallets levekår er samfunnsmedisinsk uinteressante. Det analytiske perspektiv må utvides fra fattigdommens til rikdommens patologi. I det gamle Hellas hadde man et eget ord for rikdommens umettelighet: nimiety. Enkeltmennesker eller samfunn som lever i overflod vil ha mer, uten grenser. De vil ha flere penger, flere ting, flere opplevelser, mer sikkerhet, mer helse – ingen farer, ingen sykdom, ingen død. Mennesker og samfunn med denne innstillingen, hevdet de gamle grekere, blir ulykkelige, syke og farlige. Kanskje er den norske folkesjelen på vei mot nimiety? Prestasjonssamfunnet, vinnerkulturen, fryktsamfunnet, jegdyrkingen og sorteringssamfunnet – kan stå som utfordringer for en tidsinnstilt samfunnsmedisin.
Lamvik & Hjort ønsker seg «en veloverveid vurdering fra Fugelli & Solbakk av denne etterkrigsperioden, der forskjellige momenter og faktorer av betydning for folkehelsen blir drøftet på en objektiv måte.» Våre, om ikke objektive og veloverveide, så i hvert fall tapre forsøk på samtidsdiagnostikk er utdypet i flere av våre bøker (3 – 5).
