I sin lederartikkel i Tidsskriftet nr. 12/2003 tar Svein Steinert (1) opp et meget viktig tema. Fylkeskommunale rusmiddelinstitusjoner blir spesialisthelsetjeneste fra 1.1. 2004, noe som er på høy tid.
Sosialhelsetjenesteloven av 1992 var et betydelig tilbakeskritt og førte til at den gode kontakten mellom primærhelsetjenesten og de rusmiddelmedisinske institusjoner ble brutt. Primærlegene mistet henvisningsretten; alt skulle gå gjennom sosialkontorene. En tungrodd og byråkratisk innsøkings- og godkjenningsprosedyre for behandling, gjorde at kun langtkomne og sosialt utslåtte misbrukerne fikk økonomisk garanti og mulighet for behandling. Særlig har dette gått utover behandlingstilbudet til alkoholavhengige, som nektet å la seg registrere som sosialklienter og dermed mistet retten til kvalifisert behandling.
I stedet har psykiatriske institusjoner fått erfare at opptil 50 % av innleggelsene i akuttpsykiatriske avdelinger er rusrelaterte. Ser man bort fra pasienter med dobbeltdiagnosen rus/psykose og som trenger psykiatrisk vern og behandling, har psykisk helsevern lite å stille opp med når det gjelder behandling av rusmiddelavhengige. Med enkelte hederlige unntak har leger i psykiatrien i liten grad satt seg inn i den metodefaglige viten som finnes innen rusmiddelmedisin og addiktologi, men fortsetter å arbeide etter symptommodellen, som aldri har gitt annet enn dårlige behandlingsresultater.
Som Steinert påpeker er det et paradoks at rusmiddelmedisin ennnå ikke er godkjent som egen spesialitet. Kan man ha spesialisthelsetjeneste uten spesialister?
For å virke rekrutterende på leger som kan tenke seg en karriere innen fagfeltet, trengs det robuste og kreative fagmiljøer som er forankret i en spesialitet, og den bør komme nå. Klinisk forskning og utdanning er en forutsetning for å oppnå et faglig nivå. Et stimuleringsprogram for klinisk rusmiddelmedisinsk forskning, for eksempel etter mønster av Per Vaglums program for klinisk psykiatri, må på banen.
