Bjørn Otterlei har selvsagt rett i at en evaluering som ikke stiller spørsmålene bredt nok, kan gi villedende svar. Poenget med min lederartikkel i Tidsskriftet nr. 10/2003 (1) var nettopp å peke på at ordningen ikke bare bør vurderes ut fra hvordan den rene pasientbehandlingen fungerer. Ordningens innvirkning på samarbeidsrelasjoner, på forholdet til kommunene og på de samfunnsmedisinske oppgavene, bør også settes under lupen. Problemet er at disse spørsmålene ikke er helt lette å besvare, om de i det hele tatt stilles. Det er ikke lett å evaluere det usynlige: Godt samfunnsmedisinsk arbeid er best når det er usynlig, når de grep vi står bak bidrar til at folk ikke blir syke. Det kan være grunn til å frykte at privatiseringselementet og den sterke stykkprisinnretningen i fastlegeordningen kan svekke blikket for arbeid som retter seg mot grupper og samfunn.
Den type knirk i samarbeidet med kommunen som Otterlei nevner, bør det være lettere å måle. Men spørsmålet er om slike vansker egentlig skyldes fastlegeordningen? En fungerende legevaktordning må befolkningen ha i alle fall og legetjenesten ved sykehjemmene må dekkes. I det hele tatt: Når arbeidsøktene blir for mange og for lange – og det er de mange steder – da er det rekrutteringen og bemanningen i primærhelsetjenesten vi må ta for oss, ikke nødvendigvis fastlegeordningen som sådan. Det ironiske er jo at det har vært vanskelig å få fastleger til å gå ned i listestørrelse når praksiser med lange lister først er etablert. Mange har nok latt seg fange i sin egen gode inntjening, og kunne hatt et bedre liv om listetaket hadde vært lavere fra begynnelsen av. Med digre studentkull på vei, burde noen av disse problemene lett la seg løse.
Spørsmålet om norske legers tilfredshet med jobben er heller ikke lett å tilbakeføre bare til fastlegeordningen. Typisk nok er jo de tallene Otterlei refererer til fra England (2) uttrykk for endringer under en bestående og vel etablert fastlegeordning. At det har vært gjort andre grep der borte som setter allmennlegene under press, er en annen sak. Også derfor bør det gjøres studier med andre metoder enn den rene telling av tall, noe Norges forskningsråds evaluering også gjør.
Likevel, det er ingen grunn til å ta lett på den typen problemer Otterlei tar opp!
