Mye tyder på at Karl-Gerhard Hem og jeg ser på problemstillingen som gjelder kostnader ved sykefravær med forskjellig utgangspunkt.
Det finnes to grunnmodeller for beregning av kostnader for sykefravær, jf. Idébanken for sykefraværsarbeidet (1). Den ene modellen viser de konsekvenser som oppstår i virksomheten, herunder produksjonsbortfall, bortfall av inntekter eller økte kostnader til vikarer, overtid og liknende som følge av sykefraværet. Den andre modellen beregner hva virksomheten betaler i form av lønn, arbeidsgiveravgift, feriepenger, felleskostnader osv. for den personen som er fraværende fra arbeidet. Lønnsutgifter under sykdom er i denne modellen en del av kostnadene knyttet til sykefraværet ifølge den litteraturen som jeg bygger mine vurderinger på, bl.a. Spencer (2), Cascio (3) og Johanson & Johrén (4). En slik modell passer det å bruke for å synliggjøre sykefraværskostnader for virksomheter der det er vanskelig å vise produksjonen i kroner.
Når en ansatt ved et helseforetak i Helse Vest er syk, betaler virksomheten fra dag 1 t.o.m. dag 16 ut et beløp som representerer en reell kostnad i regnskapet, uten at den ansatte yter noe tilbake til Helse Vest i sykdomsperioden. Argumentet om at «lønnsutgifter er ikke kostnader knyttet til sykefraværet, men er et resultat av at bedriften har valgt å ansette arbeidstakeren», kan begrense forståelsen av enkelte sider ved problemstillingen. Arbeidsgiveren har faktisk en kostnad knyttet til ressursen arbeidskraft og ved sykefravær bidrar ikke denne ressursen til verdiskaping. Poenget er nettopp som Hem skriver at «lønnsutgifter blir ikke påvirket av at noen er sykmeldt». Undersøkelser gjennomført i andre land tyder på at sykefraværet ville gått betraktelig ned i de fleste virksomhetene dersom lønnsutgiftene hadde blitt påvirket av fraværet på en annen måte enn hva regelverket i Norge i dag innebærer.
Hem har naturligvis rett i at det blir feil å summere resultatet av de to måtene å beregne kostnadene for sykefraværet på, slik mitt forrige tilsvar kunne forstås.
