I Tidsskriftet nr. 11/2003 tar president Hans Kristian Bakke opp spørsmålet om turnustjeneste i psykiatri (1). Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Østfold hadde gleden av å ha turnusleger fra 2000 til 2002 som del av tredelt turnustjeneste. Flere av dem er kommet tilbake som leger under spesialisering. Forventninger om økt rekruttering til faget var derfor stor da Helsedepartementet tidligere i år gikk ut med at turnustjeneste i psykiatri skulle innføres. Desto større var skuffelsen da vår egen president sammen med helseminister Dagfinn Høybråten allikevel gikk inn for å utsette innføring av ordningen, i påvente av nok en utredning (1).
Pasienter med psykiatriske lidelser utgjør en betydelig andel av allmennpraksis. Depresjoner nærmer seg hjerte- og karsykdommer hva angår mortalitet og morbiditet og er viktigste årsak til leveår med funksjonstap, med derpå følgende utslag på sykefraværsstatistikken. I tillegg til spesifikk kunnskap om de enkelte psykiatriske lidelser vil psykiatritjeneste kunne bidra til større innblikk i selve lege-pasient-forholdet og øke forståelsen for betydningen av god kommunikasjon. Alle leger som senere skal arbeide med pasienter i klinisk praksis vil være tjent med dette.
Mye av motstanden blant leger innen somatiske fag mot å innføre av turnustjeneste i psykiatri knyttet seg til reduksjon av kirurgi og medisin fra seks til fire måneder. Fire måneder er også snaut, enten det dreier seg om kirurgi, medisin eller psykiatri. Det bør være fag og kvalitet som råder grunnen, ikke varierende prognoser på fremtidig legetilgang. Det bør være plass til seks måneders turnustjeneste både innenfor psykiatri, medisin og kirurgi. Veilederkapasiteten er ikke uvesentlig, men for å komme videre med oppbygging av faget, må vi jobbe fra bunnen av, og turnustjeneste virker rekrutterende. I Sverige og Danmark må en kommende allmennpraktiker gjennom femårig blokkutdanning med seks måneders tjeneste innenfor de fleste kliniske disipliner. Her i Norge kan man slå seg ned på hjørnet etter 18 måneders turnustjeneste.
Takstsystemet i allmennpraksis honorerer først og fremst forskjellige tekniske intervensjoner. Er det «for lite penger» i psykiatriske pasienter? Hvis mye av problemet ligger her, er det grunn til å revurdere avlønningssystemet for fastlegene for å få mer fastlønn og mindre takstsinntekter. Hvorfor er vår egen president, selv allmennpraktiker, ikke i stand til å innta en mer offensiv holdning for oppgradering av faget psykiatri?
